Totalt antall sidevisninger

fredag 27. desember 2013

"Verdas verste jul!"

"Mamma, er det ingen som likar meg?" spør seksåringen meg når julekvelden med gåveopninga er avslutta.

Skuffinga var stor - julegåvene hans fekk plass i ein høveleg stor gåvepose frå KappAhl, og kjensla av å vere kveldens tapar, var ikkje god hos den fortsatt vesle guten min.

Han sa det allereie då han opna augene om morgonen juleaftan: "Verdas verste jul!" Og det var ikkje talet på gåver som var i tankane hans. Eg minnes vel ikkje ordrett korleis han sa det, men noko slikt som "kvifor måtte sjukdommen ta bestevenen min?" Han sa det fleire gonger gjennom dagen - "verdas verste jul!" - og saknet etter bestevenen pappa var enormt!



Eg begynte å merke det dei siste dagane før jul sjølv og. Dette med at jula er ei familiehøgtid - at ein skal vere saman med dei ein er glad i. Når ein ikkje kan vere saman med den ein er mest glad i, blir sorga og saknet mykje større.
Eg merkte det på musikken eg sette på cd-spelaren. Mesta umedvitent er det Jan Werner Danielsen som hamnar på spelaren når saknet blir stort. Jan Werner døydde så alt for ung, og når eg høyrer han syngje, saknar eg han og! Han var ein framifrå liveartist og songar!



Eg trudde eg hadde gjort førebuingane til jula så godt at høgtida skulle gå greitt. Men eg greidde ikkje å arbeide så fort og rasjonelt som eg tenkte. Alt gjekk så mykje treigare enn eg trudde, så då vi måtte reise avgarde juleaftan ettermiddag for å rekke julefeiringa hos foreldra mine, var det fortsatt både skittent og rotete hos oss. "Ja, ja, eg tek det att 4.juledag," tenkte eg, og så reiste eg.
Eg trur eg gjekk på ein smell denne jula! Det er sikkert andre og som har gjort samme erfaringane som eg. Den første gongen ein gjennomgår høgtidene utan den som er borte, er det forventa at det kan vere vondt og tungt. Saknet og sorga merkast godt. Eg trudde jul nr. 2 skulle gå betre. Eg trudde førebuingane mine skulle dekke over saknet etter Runar. Berre eg laga nok god mat som kunne spisast saman med mine aller næraste, berre eg vaska og rydda og hengte opp nye gardiner på nyvaska vindauge, så ville vel jula gå bra. Men jo saktare eg fekk gjort arbeidsoppgåvene som stod att, jo meir frustrert, skuffa og sint vart eg. Kroppen sa frå på sin måte.

Sorg og sakn tar ikkje juleferie - det tar aller minst juleferie! I kvardagens kjas og mas om skule, lekser, måltid og fritidsaktivitetar er det ofte ikkje tid og rom for å sakne. Men når høgtida legg seg over landet, og det er mange feriedagar utan program, blir det plutseleg tid til å kjenne etter.
Ein romjulsdag for eit par år sidan skreiv eg ein nokså provoserande, men og veldig frustrerande, status på facebook om dei statusane som fortalte om trivelege, familiære og venskaplege juleselskap - kor det var så mykje folk at veggane mest revna...
Eg fryktar dei statusane fortsatt. Kanskje mest fordi eg ikkje har så mange å ha slike juleselskap saman med. Familien min er liten, og det merkast spesielt i høgtida. Og det merkast endå meir når ein er borte.
Fortsatt kjenner eg meg både skuffa og sint over han som var innom oss på besøk i haust, og som meir enn ymta om at det var på tide å rydde vekk bilete og minner etter Runar. Eg kunne jo lage eit minnerom, sa han. Eg vart vel først og framst provosert på at nokon berre kom inn i min heim og fortalde korleis eg skulle ha det. "Du må komme deg vidare, det er ei tid for alt!" Eg vart mesta provosert til å ta fram fleire ting som kunne minne oss om Runar!
Nei, sorg og sakn tar ikkje ferie - det er då det kjennest mest tungt!


Aleks tok med seg "verdas verste jul"-tanken gjennom dagen. Julenissen var innom for å prøve å spreie glede. "Det er bestefar," sa han med ein gong nissen kom opp trappa til stua. Da han hadde lagt seg, sukka han tungt: "Det var det eg sa - verdas verste jul. Og julenissen var bestefar. Eg som håpa at det skulle komme ein retteleg julenisse!" Og eg tenkte i mitt stille at det var vel ikkje dagen for å ta frå guten nisseillusjonen...
Tredje juledag, då butikkane opna att, for vi avgarde og brukte litt av pengane han hadde fått til jul. Eit par leiker frå leikebutikken fann vegen ned i Aleks sin pose, og guten reiste glad heim. Verken pengar eller ting erstattar saknet etter faren, men for ei lita stund kan det lindre smerta og gjere jula litt betre!



søndag 8. desember 2013

Grøa by night

Det er sjeldan eg tek kveldsturen ein gong til fordi eg blir så overvelda av den majestetiske naturen - og må prøve å få det inn på kameraets minnekort! Eg trur mesta det aldri har hendt før!



Det var ein heilt magisk kveld! Kaldt, blå-blå himmel med millionar av stjerner, mykje snø - og konturane av fjella i rundt. Å vere ute i mørket med berre ei lommelykt som belysning! Snøen hang tung på trea - Grøa-bygda Var på tur å dyssast inn i ein fredfull nattesømn! Prins og eg hadde skogen og mørket for oss sjølv.
Desse bileta er eit forsøk på å gjengi litt av naturens eiga magiske kveldsstemning.




















Dessverre er ikkje biletekvaliteten av det beste - eg bør nok begynne å ønskje meg eit større kamera. Derfor kan eg og fastslå at verkelegheita/ røynda er betre enn det biletet viser fram! Derfor måtte eg gjere det i kveld.

fredag 6. desember 2013

Free, Nelson Mandela!

"Your candle burned out long before your legend ever will"


Eg minnes eg vaks opp med deg. Vaks opp og lærte innhaldet av ordet 'apartheid' - raseskilje. Prøvde å skjønne innhaldet i "handelsbokott". Og eg tok avstand. Men du satt fortsatt i fengsel og kjempa den stille kampen for deg sjølv og dei andre fengsla menneske i det elskede landet ditt med same hudfarge som deg sjølv!
Eg hugsar eg såg filmar på slutten av 1980-talet som handla om kampen mot raseskiljepolitikken. Eg hugsar songen "Free, Nelson Mandela", og ei heil verd drøymde om at du skulle bli satt fri!
Så vart du fri - og president for det elskede landet ditt. President for dei som hadde undertrykt deg og folket ditt. Og du viste vegen til tilgjevinga! Den rause vegen - den som fører til fred.

Eg hugsar då du fekk fredsprisen. Køyrande på veg til Oslo frå Bærum, vart vi stoppa ved bomstasjonen. Like etter oss kom president William de Klerk sitjande i ein av dei mange svarte limousinane som passerte. Vi drog på gudsteneste i Oslo Domkyrkje for å høyre på at du snakka om fred og kjærleik! Eg visste ikkje då kva for stor mann du var! Du tok ikkje æra sjølv, men delte den med dei mange som hadde stått rundt deg og kjempa kampen saman med deg.

Eg hadde lyst å vere saman med deg i Tromsø - mesta 12 år etter gudstenesta i Oslo Domkyrkje. Du priste midnattsola, naturen og folket - og sjølvsagt fridomen! Anda mi var der og sjela mi var der, men kroppen var ikkje der saman med deg! Men eg burde vore der.
I kveld fekk eg so trang for å gå ein tur på kyrkjagarden og tenne ljos. Det var før eg visste at du var borte. Det ljoset brenn for deg og, Nelson. Men som Elton John song i songen til prinsesse Diana: "Your candle burned out long before your legend ever will!"

Fleire, blant dei kong Harald og tidlegare statsminister Kjell Magne Bondevik, har sagt at det største mennesket dei har møtt er deg! Det seier ikkje så reint lite om kven du var. Du ikkje berre var. Du ER fortsatt! Når du er borte frå jorda, er orda dine og handlingane dine her fortsatt!
På det som vart din siste dag sluttar eg meg saman med resten av verda som hyller deg og den gjerninga du har gjort!

FREE, NELSON MANDELA!


søndag 1. desember 2013

HALLOOO... Internett... Er det ope sundag?

Eg innrømmer det ganske so enkelt: Overskrifta er laga for å skape merksemd - for overskrifta har eigentleg ingen ting å gjere med deg eg skal skrive om! Men eg vonar du vil lese vidare! Dette handlar om OSL<3VE!




For å forklare overskrifta først: Eg var på helgetur i Oslo no i helga, og i går kveld, laurdag, var eg på forestilling med tidlegare teatersjef på Den Nationale Scene i Bergen, Bjarte Hjelmeland. Det var ei fantastisk artig forestilling! "Gud, kor gøy" den var! Overskrifta var noko han sa i ein av dei mange sketsjane i forestillinga.

Nokre timar før forestillinga var eg på kurs på KrF-kontoret. Vi snakka mellom anna om det å ha respekt for kvarandre. I bland pleier eg å raljere litt med det "Med all respekt å melde"-uttrykket, spesielt på facebook. Men kva betyr det eigentleg å ha respekt for kvarandre. Då kom det så klokt frå ein av dei andre deltakarane: Respekt betyr heilt direkte "å sjå ein gong til". Det vart ein tankevekkar for dei fleste av oss som var der. Viss eg skal ha respekt for andre, treng eg rett og slett å stoppe opp og sjå etter ein gong til!

Eg tok med meg dette ut i desemberettermiddagen på travle Karl Johan. Eg gjekk og sulla og lurte på kva eg skulle kjøpe medan eg venta på ein kompis eg skulle treffe. Eg hadde akkurat tenkt nokre tankar om kva jula er for meg. Eg ønskjer meg ikkje mange gåver, men vonar dei to vekene med ferie kan fyllast med triveleg samvere med mennesker eg sett pris på og er glad i. Viss eg får til det, har jula mi vore meiningsfylt!
Då kom ein ung kar gåande, og han spurte om eg ville kjøpe boka hans - juleboka til =Oslo. Eg stoppa og prata med han, fekk han til å fortelje kva som var i boka, og han nemnte i ei bisetning noko om frå då han gjekk på stoff. "Gjer du det enno?" spurte eg. Nei, no hadde han komen i gang med  behandling. Han var berre 22 år gamal. Eg fortalte han kva eg akkurat hadde gått og tenkt på, og han hadde sine tankar om det. Så kjøpte eg boka av han, ga han ein tohundrelapp for den, ønskte han ei god førjulstid, og gjekk vidare - for å finne bursdagsgåver, julegåver og kalendergåver eg skulle kjøpe. For ein langt høgare pris enn 200 kroner!
Hadde ikkje han på kurset sagt det han sa, er det aldri sikkert eg hadde stoppa og prata med ungguten, men eg tenkte at han fortente mi respekt! Han går og sel bladet =Oslo, og no juleboka deira, dag etter dag uavhengig av vèr. Han gjer eit ærleg arbeide!

Eg er glad for at det blei meiningsfylt for meg å stoppe og prate med han. 22 år - det er for ungt å øydeleggje livet sitt! Eg er glad for at han får hjelp til å bli rusfri! Det er mange som skulle fått den hjelpa! Rusomsorgen har vorte for byråkratisert, og ofte er det berre tilbod gjennom offentleg behandling rusmisbrukarar får - det resulterer i at dei må stå lengre tid i kø for å komme inn på den aktuelle institusjonen. Det er ein uverdig situasjon for den som vil kome seg ut av rusmisbruket sitt!
Eg vonar den nye regjeringa - med KrF som aktiv pådrivar - vil arbeide for at rusmisbrukarane skal få kome fortare inn på avrusning enn det som er tilfelle no, og at privat behandling skal vere like respektert og anerkjent som den offentlege!

Og MED ALL RESPEKT Å MELDE: Den respekta fortener dei verkeleg!

torsdag 14. november 2013

Bursdagsmat på menyen

Eg lovte for ei stund sidan å bringe menyen for feiringa av dagane våre her i heimen. Det fine med bursdagsfeiring er at ein kan fråtse litt i matvegen!

Eg likar godt å prøve ut ymse oppskrifter eg finn på ymse bloggar. På min eigen bursdag prøvde eg ut ei fiskesuppe frå Trines Matblogg (det er favorittbloggen min :) ). Oppskrifta på suppa er slik:

400 gram torsk (eg brukte torskeloins eg skar opp i høvelege bitar)
1 liten lauk grovskoren
1/2 raud chili oppskoren (og fjerna frøa inni)
2 gulrøter oppskoren i bitar
2-4 fedd kvitlauk finskoren
1 bit sellerirot i bitar
1 ss tomatpure
1 boks hakka tomatar
7 dl vatn
1 terning buljong (fisk- eller grønsakbuljong)
salt og pepper
frisk dill
aioli
rista brød (eg bakte foccacia i staden)

Skjær opp lauken og steik den i ei panne. Ha etter kvart oppi chili, gulrøter, kvitlauk og sellerirot ferdig opphakka i steikepanna og fres det, men pass på så det ikkje blir brent. Tilsett tomatpureen og la den stå og godgjere seg i panna eit par minutt. Ha oppi hakka tomatar, vatn og buljong. La suppa koke til grønnsakene er så vidt møre - det bør være litt tyggemotstand i gulrotbitane, og smak til med salt og peppar til slutt. Strø frisk dill oppå suppa før ho serverast.



Aioli/ heimlaga majones

1 eggeplomme
ca 1 ts sennep (eg brukte ein grov type)
1 dl smaksnøytral olje
1 fedd kvitlauk opphakka
salt og peppar
litt nypressa sitronsaft
evt litt vatn

Det er svært viktig at alle ingrediensane har romtemperatur! La dei stå ein time eller to framme på kjøkkenbenken før du startar å lage aiolien. Det kan vere smart å skille plomma frå kvita først som sist.
Ha eggeplomma og sennepen (eller kvitlauken viss det skal bli aioli) i ei bolle og rør det saman. Tilsett olja i bolla medan du visper heile tida. Ha samstundes oppi sitronsafta og og rør vidare. Vatn er meininga å bruke om majonesen blir for tjukk.
Eg bakte foccacia som vi smurde aiolien på. Det smake utruleg godt!

Til dessert laga eg ein kjempe-kjempegod dessert som var ostekaker med oreo og nutella (Oppskrift funnen på www.sivbakerogsteiker.com).

12 oreokjeks
3 ss smør
1 pk (200 gram) Philadelpiaost
4 toppa ss Nutella (heimlaga)
1 ts vaniljesukker
2,5 dl fløte

Til dekor:
* Krem                                * Rista hasselnøtter utan skal                  * Hakka sjokolade

Tak fram dei dessertskålene du skal servere desserten i. Hakk først kjeksen i smular i ei kjøkkenmaskin/ blender. Bland kjeksen med smelta smør, og ha omlag ei skei med blandinga i kvart dessertglas. Sett det til avkjøling i kjøleskåpen så lenge.
Bland sjokopålegg og ost saman med vaniljesukker i ei kjøkkenmaskin. Når det er godt blanda saman, hellast litt og litt fløte oppi og blandast saman med resten. Må piskast til det blir ein god og luftig krem. Fordel kremen i porsjonsglasa, kan gjerne bruke sprøytepose (sjølv om det er litt griseri og, synest no eg). La desserten stå til avkjøling nokre timar til, før du har på litt krem på toppen med sjokolade og rista nøtter. Nammings :)

NB! Sjokoladekremen kan byttast ut med revet skal av sitron, eit par teskeier sitronsaft og omlag 2 dl bringebær som lagast til på same måten :)




onsdag 6. november 2013

Det er meir mellom himmel og jord...

Eg trur ikkje på det paranormale, trur ikkje på eit liv på Mars, og har heller ingen sjette sans, men...



Tidleg i august i år la eg ut ei melding på facebook om at eg hadde sett ein meteoritt, og i tilfelle ingen trudde meg, visste eg at eg hadde ein som kunne stadfeste det for meg, som såg det samme som meg. Det var ei fin sommarnatt vi satt på trappa på Hoemsetra, og medan vi satt der og prata, såg vi i kanskje to sekund ein meteoritt over Vikesaksa. Eg må seie eg vart ein augenblink betatt av å ha sett dette fenomenet frå verdsrommet, eller kor no meteorittane held til og blir danna.

Eg tenkte sjølvsagt ikkje på det der og da, eg er jo ikkje synsk, men kunne denne meteoritten over Vikesaksa ha vore ei slags forvarsling om at det kom til å skje noko der ved Vikesaksa? Eller var det berre tilfeldig at det var akkurat der han for forbi?
Sikkert eit merkeleg spørsmål, vil nokon meine, men eg tek det ikkje heilt ut av ingen ting heller. Familien min har nemleg opplevd noko liknande ein gong, og korleis kan ein forklare naturvitskapleg ei hending som er utanfor det naturvitskapleg sannsynlege?

Hendinga var som følgjer:
23.desember 1987 utpå ettermiddagen - Hoemsetra - heile familien på fem satt benka rundt kjøkkenbordet og gledde seg på julehøgtida. Vi snakka om alt og ingen ting - ute var det ein mild, fin desemberdag, det var mange plussgrader, og det var heller ikkje snø. Medan vi satt der og snakka og åt, tok - rett og slett heilt ut av det blå - ein snøball som plutseleg kom rett på vindauget ved bordet merksemda vår. Kor kunne snøballen komme frå? Ikkje var det snø på garden, og ikkje var det andre mennesker enn oss der heller. Endå så mange år etter, lurer vi fortsatt på kor snøballen kom til vindauget.
Vi tenkte ikkje meir på snøballen, og la ikkje noko meir paranormal betyding i den heller. Men neste dag, juleaftan, døydde mamma si mor. Mamma har fleire gonger undra seg på om snøballen var eit slags forvarsel om dette.
Nokre få år før det hadde ho og pappa saman med eit par andre sett noko dei meinte på kunne vere ein ufo. Akkurat det vil eg ikkje ta stilling til (litt søkt i hovudet mitt...), men eg trur ikkje det er området ved Eikesdalsvatnet som dreg til seg meir paranormale fenomen enn ein kan finne andre plassar. - For det må vel ha noko med ei elektrisk/ elektronisk utstråling eller tildraging å gjere, vel? (Og her vil eg helst ikkje ha ei lang utreiing frå nokon om dette, for eg har verkeleg ingen naturvitskapleg peiling, og er ikkje spesielt oppteken av det heller!)

Eg har ikkje studert dette vitskapleg, og det kjem eg nok ikkje til å gjere heller. I mi enkle tru er eg fortsatt i tvil om verda vart laga ved eit sokalla "big bang", evolusjonelle endringar gjennom tusenvis/ millionvis av år eller gjennom historia om lys som blei til og jord og himmel som vart skilte frå kvarandre. Eg har aldri greidd å slå meg til ro med at jorda har utvikla seg gjennom millionar av år - og endå ser eg ikkje på meg sjølv som verken fundamentalistisk eller konservativ. Men eg har tenkt mykje på det, men eg "still haven't found what I am looking for," - for å seie det slik!

Det er heller ikkje ut av ingen ting eg skriv om det i kveld, for eg fekk nokre nye tankar då Prins og eg var ute og gjekk tur. Då vi hadde kommen frå Leikvin og opp på fylkesvegen, stoppa eg for å studere ei stjerne litt nærmare. Eg var usikker på om det var ei stjerne, eller om det kunne vere ei lykt av nokre seine kveldsvandrarar i ei fjellside. Og akkurat medan stjerna blinka litt ubestemt til meg, fekk eg auge på eit raudt ljos i mellom meg og fjellsida i sør som blinka eit par-tre korte raude blink til meg før ljoset vart borte. Eg såg det ikkje igjen, men eg kan ikkje forklare kva det var som blinka til meg, men sidan eg ikkje er heilt komfortabel med slike lysfenomen, skunda eg meg å gå vidare. Eg rakk å sjå noko som kunne vere eit stjerneskot før eg var koma heim.
Eg berre fekk mange tankar rundt dette på kveldsturen, men som eg skreiv lenger opp: Eg har ei enkel tru - og i den trur eg ikkje det er rom for det som ligg innanfor dette som eg har tatt opp her. Jau, eg vil gjerne vite kva det raude, blinkande ljoset var, men eg må nok slå meg til ro med at det ikkje kan bli forklart. Og det er greit, for eg lever godt utan å få vite noko meir om det. Men eg har funne ut at ein kan godt kalle det blinkande raude ljoset for HUFO! Det står for Heilt Uidentifisert Flygande Objekt!
Men som dei seier i dei rojale kretsar og: Det er meir mellom himmel og jord enn nokon annan plass!

tirsdag 5. november 2013

Elskede, eg ser deg

Elskede, eg ser deg
Når du sørgjer og saknar
Eg høyrer deg
Når du med røysta di
lar fortvilinga 
komme fram i dagen
med ditt sarte rop
Og når eg kysser kinnet ditt,
kjenner eg smaken 
av dine salte tårer
Eg kan berre
ta i rundt deg
og stryke deg over 
det unge, mjuke kinnet ditt
Elskede - morshjartet mitt
føler sorgen og saknet ditt
- og det blir mitt eige.





onsdag 30. oktober 2013

Mi lyriske krå

Oppskriftene på den gode maten eg laga, lar vente på seg, men eg har skrive nokre dikt.

Vegen.

Det heiter seg
at vegen blir til
medan ein går
I blant tenker eg
at det er bra
at vegen kan vere
kronglete
Fordi det tar lengre tid
å gå den kronglete vegen
Men eg veit ikkje kor
vegen går
Eg veit ikkje når
eg kjem fram
Men eg kjenner meg trygg på
at eg kjem fram!



Ved spegelen

Vi stod der ved kvar vår spegel
og pussa på kvar våre fjes
Strauk over slitne furer
Tok bort det som ikkje skulle ses

Litt raudleg rouge i kinna
og augenskugge må til
Når maska er festa på huden
Kan vi møte verda med eit smil

Ho var nok godt under 20
eg kunne ha vore hennar mor
Vi smilte beskjedent til kvarandre
før vi bort i frå spegelen fòr.


Spegelbiletet

Eg stod ved spegelen
og såg på mitt eige bilete
og tenkte det var
over måte godt
Det dogga på spegelen
og eg tørka det bort
Då var det ikkje meg,
men ein annan eg såg
Eg smila mot spegelen
og det dugga igjen
Då eg tørka det bort
såg eg ikkje min ven
For der eg først kunne sjå to
Stod eg aleine igjen no.


torsdag 24. oktober 2013

Heimlaga Nutella sjokopålegg

I dag har eg prøvd noko nytt, nemleg å lage heimlaga sjokopålegg. Det fins fleire oppskrifter på ymse bloggar, men eg valde ein litt fruktig sak :)

Fordelen med å lage slikt heimlaga pålegg, er at det blir heilt fritt for e-stoff og andre tilsetningsstoff. Oppskrifta inneheld omtrent berre reine produkt. (Henta frå Kjøkkentjeneste sin blogg)


75 gram dadlar, utan stein (ein kan og bytte ut nokre av dadlane med tørka aprikosar)
75 gram hasselnøtter
1,5 dl fløte 
75 gram usalta smør 
75 gram sjokolade (eg brukte billeg kokesjokolade, men det er best egna med sjokolade med høgt kakaoinnhald)


Først må ein få av skalet på nøttene, og det gjer ein med å ha dei i tørr steikepanne på høveleg varme. Når dei blir oppvarma, vil skalet kunne ramle av/ dragast av.

Dadlane må delast opp, slik at ein får tatt ut steinane. Dadlane skal leggast i ein kaserolle med litt vatn og kokast møre i eit par minutt (og i ærlegheita sitt namn: Dette gløymde eg faktisk å gjere då eg heldt på, men trur det vart bra likevel).
Så leggast dadlane og nøttene i ein food prosessor og køyrast saman til det blir ei glatt masse. Tilsett fløyta litt og litt og køyr på til det blir ein fin masse. Smelt smør og sjokolade på svak varme, og ha det oppi resten av massen. Ha blandinga oppi glas som setjast i kjøleskåpen. 
Det fins som sagt fleire oppskrifter på nettet, men eg valde denne fordi eg likte det at det var litt frukt i den.

Bon appetit :)


PS! Delar av pålegget er allereie hamna inn i ein dessert eg laga, men den kjem det oppskrift på om eit par dagar :)




fredag 11. oktober 2013

Stjernedans, himmelsang

Det er ikkje så ofte at ein tekst kjem til meg med ei slik kraft at han krev å bli nedskriven. Denne teksten har arbeidd i meg medan stjernene har leika seg på himmelen over Grøa i haust, og så fekk eg endeleg mot til å arbeide han ned på papiret.




Eg stod og såg ut over stjerneskin

leita i universet etter stjernen din
Undra meg kor du er
og spurde kva du gjer
Då blinka ei stjerne
- hei, eg er her!

Eg følte at du såg meg
Kjende du forsto
du kviskra at du visste,
og vart glad for at eg lo.

Stjernedans, himmelsang
eit liv utan deg vart livets gang
Himmelsang, stjernedans
- Universet må vidare utan stans.

På Karlsvognas sete der fann eg deg
- Ein bane rundt jorda er no din veg
Når Karlsvogna blinkar,
veit eg du ser
Vi tørka bort tårer
og du smilte til meg.

Eg såg at du vinka
og vart glad då du lo
Mellom himmel og jord
vi byggjer ei bro.

Måneglans, solgangsbris
- å miste deg er kjærleikens pris
Solgangsbris, måneglans
- Universet må vidare utan stans.

onsdag 25. september 2013

Når bileta fortel ei historie

Eg har tenkt ein del på desse motsetningspara som fins i språket. Svart og kvit. Liv og død. Kjærleik og hat.

I blant er eg innom ulike kyrkjegardar. Eg ser på steinane og tenker på dei som ligg der som eg ein gong kjente. Frå tid til anna blar eg i fotoalbum eg har liggjande. Ser på bilete av slektningar, venner, bygdefolk - alle har dei felles at dei ikkje er her lenger. Og eg ser på Runar si dødsannonse, som fortsatt heng på kjøleskapdøra, og tenker at det er ikkje bare han som er borte - i løpet av ni månader døydde både han, mormor hans og stefar hans. Ein periode var det så mykje død og sorg i livet mitt, at eg visste mesta ikkje kor eg skulle gjer av verken sorga eller meg sjølv.

Det er rart å sitje å sjå i album slik og minnes menneske som har betydd noko særskilt for meg. Bileta fortel historier om noko som vi hadde felles - eit møte der og da, ein tur, ein artig episode, ei trist hending. Bileta fortel så mykje, og når menneska i bileta er borte, får dei ny betyding.

Familiebiletet av oss fire på veggen her heime er eit slikt bilete. Aleksander var nyfødd. Runar hadde tinga frisørtime til meg på veg heim frå sjukhuset. I tillegg hadde han tinga time hos fotografen. "Det er fullt!" fekk han beskjed om. Det var trass alt første veka i desember. "Jammen no har eg fått ein son, og eg skal reise til Hammerfest på arbeid onsdag, og eg vil gjerne få vist han fram på eit familiebilete til jul, så det her må du ha tid til," argumenterte Runar. Og fekk det slik han ville!
Ein liten familie på fire smiler glad mot fotografen. Gleda over den vesle guten, berre seks dagar gammal, i armane er stor. Vi hadde litt dårleg råd i den tida, så det vart berre ei halvstor forstørring. Det fekk plass lengst borte i stua.
Då Runar var borte, kjente eg behov for å få biletet større. Og nærare. No heng det i sine fulle 40x50 cm rett ved sofaen - ingen som kjem inn i stua, kan unngå å sjå det. Ingen kan unngå å sjå den stolte faren som held rundt familien sin.


Desse motsetningspara er ikkje som høgre og venstre i politikken. Dei er nærare som så. Eit snart 42 år gammalt liv har lært meg at hatet ligg tett inntil kjærleiken, svart ligg tett inntil kvitt, og at døden ligg tett inntil livet. Og sorgen og gleda vandrar saman. Ein augenblink med sorg og vemod glir over i noko anna å gle seg over.

I dag har Runar og eg sju års bryllaupsdag. I kveld sette eg roser i vasen på grava og tente lys for han. Det var veldig spesielt. Det var første gong eg tente lys i den kolba som står på steinen hans. Det kjentes meiningsfylt å tenne lys for han og det livet som var.
Samstundes kjente eg på det gode: Eg har lov å gå vidare! Livet har noko anna til meg som eg finn like rundt neste sving.

Da er vi rette ektefolk - 24.september 2007 i Sjømannskirka på Mallorca.

"Vi har gifta oss!" erklærte Ingvild!































Dei fem siste bileta var tatt av ein fotograf i Palmanova. Det var ei heilt enkel vigsle kor vi lova å elske og ære kvarandre til døden skulle skilje oss. Etterpå gjekk vi på stranda og bada!

24.september 2013.

mandag 16. september 2013

Å vere pårørande

VG hadde ein større artikkel i sundagsutgåva 15.september om det å vere pårørande av ein kreftsjuk. Eg har tenkt ein del på det å vere ein pårørande.

Som mange veit, vart eg sjølv kreftsjuk i 2010 - det er allereie godt over tre år sidan eg fekk påvist kulen, og eg har på mange måtar lagt det bak meg! Eg har ikkje gløymt den junidagen eg kom heim frå legen og fortalte Runar om kulen i brystet. "Men det skal vi då greie saman," sa han og tok rundt meg.
I ettertid er det lett å tenke at vi ikkje visste då alt vi skulle gjennom, så det vart lettare sagt enn gjort.
Eg får aldri vite med Runar korleis han opplevde det var å vere pårørande, dei tankane tok han med seg i grava, og det var ikkje noko vi snakka spesielt mykje om medan behandlinga pågjekk. Hadde eg visst at han plutselig skulle bli borte for meg, hadde eg vel kanskje spurt han.

Når ein knappast har vore pasient før, er det ikkje lett å vite korleis ein skal involvere familien som pårørande. Ungane var fortsatt små - 2 1/2 og 7 1/2 då eg vart operert og starta behandlinga, så det var ikkje så lett å dele tankane med dei om å ha ein farleg sjukdom. Og så er det lett å tenke at ein vil beskytte dei for kva som kan vere sanninga. Sjølv om eg innstilte meg på at eg skulle skynde meg gjennom behandlinga, kunne eg ikkje sjølv vite utgangen på den.
Kanskje var det beskyttingsinstinktet som gjorde at eg beskytta Runar og. På same måten som eg lot han sleppe å bli med på fødestua då ungane meldte sin veg inn i denne verda. Ein tanke slår meg at det å beskytte han var å beskytte meg sjølv. Vi var rastlause begge to, og det å sitje å se på at ein annan får cellegift, er nok ikkje for kven som helst.

Eg var inne på det i gravferdstala til Runar - om oktobermåndagen då eg skulle starte på ein annan kur same dag som Runar starta på fagprøva. Kroppen min tålte ikkje innsprøytinga av gifta, og då eg plutseleg fekk ei kjensle av å bli kvelt, trudde eg min siste time var komen. Mamma var med den dagen på sjukhuset, men akkurat då var ho ute og handla. Eg greidde akkurat å ringje ho med beskjed om å komme. Runar fekk melding utpå dagen, og kom til meg på sjukehuset. Ungane måtte eg få ordna pass av i bygda, for heimreisa blei fleire timar utsett som følgje av dette.
Nokre dagar seinare fekk eg så ulidelege plagar av denne kuren, at eg visste ikkje kor eg skulle gjere av meg. Det gjekk ikkje så bra med Runar på denne fagprøva - eg trur tankane var meir hos meg enn dei var på det faget han vart testa i. Men eg spurte han jo aldri om det.

I etterpåklokskapens ljos ser eg at det å vere pårørande kanskje kunne vore lettare viss eg hadde funne dei rette spørsmåla å stille. Men eg hadde ikkje krefter til så mykje meir enn å tenke på meg sjølv og den elendigheita eg sjølv var innballa i. Det som frå hans munn var meint som omtanke, vart oppfatta som alt anna enn omtanke når det nådde øyrene mine. På den måten vart det ikkje så godt klima for å finne ut av ting saman.
Eg har lagt meg opp ein god del erfaring om det å vere sjuk, men eg vonar eg aldri får bruk for den igjen. Vonar at ingen skal trenge å vere min pårørande, og eg vonar eg slepp å vere nokon sin pårørande i ein slik pressa situasjon, kor familielivet får seg eit alvorleg skot for baugen. Det er vel kanskje ikkje så rart at det heiter seg at ein må vere frisk for å takle det å vere sjuk...

lørdag 7. september 2013

Kjekjøtt.... MMMMMmmmmm...... :)

For nokre veker sidan var eg så heldig at eg fekk skaffa meg eit 16 kg stort kjeslakt! Berre tanken på kor mange herremåltid vi skal ha her i garden, gjer meg vatn i munnen...

Da eg vaks opp, hadde vi geiter heime på Hoemsetra. Meir trufaste venner enn geitene var uråd å få, og eg var ei skikkeleg fjøsjente! Alle kjea fekk namn etter kvart som dei kom til!
I mars 1981 ringte eg inn til radioprogrammet "Hei" og fortalte om kjeet Albert som vi akkurat då hadde på kjøkkenet! Historia var at pappa fann mora daud ein sundags morgon, og ved sidan av ho låg Albert nyfødd. Då tok pappa med seg han inn på kjøkkenet, og vi hadde han i ei pappeske ved omnen, og sørga for at han fekk nok mat. Etter ei lita veke var han restituert nok til å komme ut til dei andre geitene i flokken att. Dessverre overlevde ikkje Albert sommaren i Haudukteia - han blei truleg eit herremåltid til ein rev eller ei ørn.

Første gong eg smakte kjekjøtt, var då eg nokre år seinare hadde geit som 4H-oppgåve. Då slakta pappa eit kje, og eg trur vi lagde kje-i-kål. På den tida var eg vel ikkje spesielt glad i slike kålrettar, så eg trur ikkje eg satt att med noko inntrykk av kjekjøtet heller.
Då var det noko anna då ein kamerat og eg var på restauranten Arctandria i Tromsø og åt ein gong på slutten av 90-talet! Eg tinga kjelår, og eit gigantisk fat med eit stort lår kom på bordet - og det skulle vere berre til meg! Eg gjekk iallfall ikkje svolta frå den restauranten den kvelden!

Det var vel derfor ikkje så rart at eg var rimeleg snar med å hive meg rundt då geitbonden eg kjenner averterte eit kjeslakt på 16 kg til salgs! Jakttid eller ikkje no i haust - kjeet skulle eg ha! Heldigvis har eg ei mamma som kunne hjelpe meg å partere kjøtet. Det første av dyret som stod på menyen, var knokane som vart kokt med formål kjøtsuppe!

Knokane koka i si eiga kraft i eit par timar - til det slapp frå beinet. Då tok eg dei ut av kasserollen og hadde oppskjærte grønsaker oppi. Det var eit par poteter, nokre gulrøter, purre, stangselleri, vårløk, rødløk, Eg kunne sjølvsagt og hatt oppi brokkoli, blomkål og kålrot og, og det skal eg hugse neste gong!
Når grønsakene hadde kokt seg møre, hadde eg skore av kjøtet frå beina og hadde det oppi gryta igjen. Då var det mesta klart for servering!
Etter å ha spist opp mesta altsom var i skåla og forsynt seg med ein ekstra porsjon med kraft, erklærte Ingvild: KJEKJØT ER GODT!

Gjett om eg gler meg på nye rundar med kjekjøtt! Det skal eg fortelje meir om :)

Gode minner frå barndommen!

torsdag 29. august 2013

Har kokkelert litt denne veka :)

No fekk eg lyst å dele litt av det eg har sysla med på kjøkenet denne veka! 

For nokre dagar sidan bakte eg polarbrød etter oppskrift frå Trines Matblogg. Eg må prøve å bake dei fleire gonger før eg legg ut oppskrifta, men ho ligg lett tilgjengeleg i matbloggen hennar.
I tillegg bakte eg ein ny runde med knekkebrød. Oppskrifta fann eg på baksida av havregrynpakka frå Coop eg kjøpte, og eg brukte ho til punkt og prikke med eitt unntak - i staden for havregryn brukte eg tilsvarande mengde med frokostblanding med mellom anna tørka rosiner og bananar. Det tok eg og knuste litt i ein blender, slik at det vart mindre bitar. Det vart skikkeleg gode knekkebrød :)



Her er oppskrifta originalt:
4 dl grov sammal rug
4 dl store havregryn
2 dl solsikkekjerner
1 dl sesamfrø
1 dl linfrø
1 ts salt
7 dl vatn

Eg rørte alt saman til ein tjukk deig. Så tok eg på bakepapir på tre steikebrett, og smurte røra så tynt som mogleg utover på bretta. Eg sette alle tre bretta inni varmluftsomnen og steikte dei på 160 grader i ca 15-20 minutt. Då tok eg dei ut og ruta opp i høveleg storleik - 16-20 firkantar på kvart brett. Temperaturen vart senka til 150 grader, og steikt vidare i 45-50 minutt. Det er lurt å bytte på kor bretta står i omnen, slik at det blir jamn fordeling av varmen. Hugs å lufte ut damp frå omnen undervegs fleire gonger. Avkjølast på rist!

I går lagde eg for første gong i mitt liv blomkålsuppe. Eg er ikkje så veldig tradisjonell av meg, så eg brukte oppskrifta eg fann på Trines Matblogg, og den inneheld både purre og bacon.



Her er oppskrifta:
1 stort blomkålhovud i bitar
1 liten lauk finhakka
8 dl kyllingkraft (kyllingbuljong eller utblanda kyllingfond)
2 dl mjølk
2 ss creme fraiche eller rømme
1/2 purre strimla
150 gram nysteikt bacon
Salt og peppar
Frisk persille
Brød til
Først kokte eg opp kraft og mjølk, før eg hadde oppi blomkålhovudet saman med lauken, og let det koke mørt, ca 15 minutt. Køyr suppa jamnt med ein stavmiksar, og tilsett litt creme fraiche/ rømme før servering.Gi suppa eit oppkok, og tilsett salt og pepper. Like før servering har ein oppi nysteikt bacon saman med purren. Baconet kan erstattast av sprøsteika spekepølse eller chorizo.

I dag hadde vi omnsbakt torsk til middag, også dette med oppskrift frå Trines Matblogg.
Eg brukte eit stykke torskeloins til kvar av oss. Desse vart først salta og skylt, før eg hadde på meir salt og nykverna pepper. Eg hadde det i ei eldfast form og steikte det i ca 15 minutt i steikeomnen på midterste rille. Så tok eg aluminumsfolie over forma og lot ho stå til maten skulle serverast.
Ved sidan av torsken serverte eg ein blomkålpurè.


Oppskrifta er slik:

1 blomkålhovud oppskjært i bitar
1 potet i bitar
1-2 fedd kvitlauk, heil eller grovhakka
1-2 ss smør
salt og peppar

Kok grønsakene saman til det er mørt, og slå av vatnet. La det dampe tørt i kaserollen nokre minutt. Bruk ein stavmiksar og mos alt saman, og ha oppi smør og salt og peppar til slutt.
Serverast saman med fisken. Eg hadde på sprøstekt bacon i tillegg!
Verkeleg godt vart det!!!

Dette var kort om litt av det eg har sysla med her i heimen denne veka!

torsdag 22. august 2013

Kveldstankar

Å gå tur i skogen med Prins
og kjenne stigen så godt
at mørket ikkje trugar
Å høyre ugla ule så høgt
at ein kan mesta ta på ho
Å sjå månen så sterk og klar
at ein blir mesta blenda
Og kjenne graset så vått
at ein høyrer skoa surklar
Og gå forbi jordbærplassen
og tenke:
Berre ti månadar att til neste 

markjordbær kan plukkast :)


Biletet er ikkje tatt i kveld, men for eit par veker sidan!

mandag 19. august 2013

Då er familien Karijord i drift igjen!

I dag har det vore skulestart for tre blad Karijord! Alle tre er med dette i drift igjen - med ei kjensle av vemod for ho mor sjøl...


I dag flagga vi for både Aleksander og kronprinsessa!

På spørsmål om vi skulle hengje ut flagget i dag, svara skuleguten Aleksander "veit ikkje". Han er ikkje så van med at flagget hengjast ut for å feire han. I dag var det dobbel grunn for flagging: Kronprinsesse Mette-Marit fylte 40 år :)

I dag var det ein spent Aleksander som for avgarde til første skuledag - 1799 obligatoriske skuledagar står att + truleg 540 dagar i vidaregåande skule! 2340 skuledagar før han er i hamn med vidaregåande utdanning høyrest drygt ut...

Aleksander veit heldigvis ikkje kor mange skuledagar som ligg foran han!
For mor var det og eit snev av vemod å bringe han til første skuledag. Eg veit ikkje om han tenkte på det sjølv, men det var ein dag kor eg kjente det var ein som mangla i lag med oss. Gjennom dagen har eg komme over fleire songar på radioen som understrekte dette saknet. Det starta tidleg med at eg høyrte "How Am I Supposed to Live Without You" med Michael Bolton. Før eg hadde fortalt all verda at Runar var død, la eg ut link til denne songen på facebookveggen hans. Då enno var det ikkje mange som visste han var borte, men eg visste eg ville sakne han.
På veg til arbeid høyrte eg ein song som passa utruleg godt i dag, og som eg derfor legg med link til her - Cat Stevens udødelege "Father and Son". Med ein skilnad... Runar vart ikkje gammal... Men det kjentes som at det var ei helsing til guten som i dag tok fatt på mange år med skulegange.

Cat Stevens - Father and Son

Og eg kjente han smilte ned til oss i dag - og han tørka stolt ei tåre bort frå augekroken - glad for at heile familien er i drift att!

fredag 16. august 2013

Flashbacks til fortida

Forrige helg var eg på besøk i barndomstraktane mine, og det gav meg flashbacks til skuledagane ute i ytterkanten av distrikts-Noreg!


Skuleklokka har ringt for siste gong ved Eikesdal skule. Her gjekk eg i åtte år.

I desse dagar skal titusenvis av born ta fatt på skulevegen - nokon for første gong og nokon for snart siste gong. Før sommaren var det mange skular som sendte avgarde elevane sine for siste gong på ferie. Skuleklokka ringte for siste gong! Vemodig og trist, tenkjer nokon. Godt, tenkjer andre.
Før jul fekk eg honnør av ein journalist for å ha brakt fram mi historie om å vere elev på ein liten skule. Det var midt i oppstarten av omstillingsprosessen av skulane og barnehagane i Sunndal, og alle visste at nokon av skulane song på siste verset.
Eg har sagt tidlegare at eg nok var ei indirekte årsak til at ungdomsskulen i bygda eg gjekk på skule i, Eikesdal, vart nedlagt berre nokre få år etter at eg sjølv slutta der. For å ta denne historia kort:
Då eg starta som elev ved Eikesdal skule i 1978, var det 20 elevar på skulen, det var elevar på alle trinna, i min klasse var vi to saman. Så begynte talet å gå nedover, klassevenninna mi flytta etter 3.klasse, og eg var aleine i klassa til eg slutta i Eikesdal etter 8.klasse. Då var det ni elevar på skulen, vi var to i ungdomsskulen, og det påfølgande året hadde eg vorte åleine. Det nekta eg, og eg fekk bytte skule til nabobygda. Dei eldste elevane på skulen då, vart sjetteklassingane!


Er det noko framtid i å drive skule for ei handfull elevar?

Skuletida i Eikesdal vart aldri noko "højdare" for meg! Å vere aleine i klassa, var ei utfordring større enn ein unge skal vere nøydd å handtere. Heldigvis hadde eg i dei fleste av dei åra søskena mine på skulen, men dei hadde sine venner, og var trass alt ikkje so interessert i å ha veslesystera hengjande etter seg.
Eg kan fortelje ei historie frå skulen som kom som eit ekstremt flashback tilbake til meg i helga:
Det var ein eigentleg heilt vanleg tysdag i femte klasse. Akkurat denne dagen var begge syskena mine borte frå skulen, kanskje hadde nok dagen blitt bedre om dei var der... I eit friminutt utpå dagen var eg med på fotballsparking, og av ein eller annan grunn oppstod det ein konflikt eg var innblanda i. Eg reagerte med voldsomt sinne, og gjekk rett på do og låste meg inn! Der vart eg sitjande medan dei påfølgjande to timane og det siste friminuttet pågjekk. Kjensla av at ingen forstod meg, var grusom! Det vart ikkje noko betre då rektor nokre dagar seinare sende brev til foreldra mine og sa at fråveret i dei to timane ikkje var meldt på førehand, og det var ikkje i samstemming med reglementet... Hadde han verkeleg ikkje høyrt om skulking???!!!

Ein litt sliten skulegard har gjort jobben sin for generasjonar av born i Eikesdal.

Denne historia om meg sjølv bruker eg som ein illustrasjon på korleis skulegangen kan vere for veldig mange born som ikkje trivst på skulen, som ikkje har venner på skulen, og som på grunn av manglande sosial tilhøyre på skulen, også blir fagleg svak. Eg trur ikkje mi historie er særskilt, og eg fortel ho ikkje for å hengje ut dei andre eg gjekk på skule saman med! Eg fortel heller ikkje historia for å klandre verken medelevar eller lærarane. Lærarane gjorde nok heilt sikkert så godt dei kunne, men denne lille skulen med eit elevtal i fritt fall gjennom heile 80-talet, tilhøyrde på mange måtar ikkje den verkelege verda! Grunnen til at eg fortalte denne historia, er at eg vil motbevise noko som mange gonger har vore sagt og skrive gjennom åra, nemleg den forferdelege løgna om at mobbing ikkje skjer på små skular!
Eg har fleire historier eg kan fortelje, men eg gjer det ikkje, for det fører ikkje noko godt med seg! Men då eg såg skulebileta som hang i inngangspartiet på skulen, syntes eg oppriktig synd på dei ungane som var avbilda.
Kor små skular skal ein halde liv i? Kva er sosialt forsvarleg? På den andre sida: Kor langt er det forsvarleg å sende ein førsteklassing avgarde på skuleveg? Kor farleg skal skulevegen vere før det ikkje er eit alternativ?
Det er dei spørsmåla politikarane skal handtere. Politikarane skal setje dei to faktorane opp mot kvarandre. Og alt kan ikkje reknast i kroner og øre. Kva er viktigast - at ungane går på skule i heimbygda si eller at dei har eit klassemiljø som fungerer?

Ja - eg veit kva eg hadde velt! Og svaret er akkurat det samme som då eg var ungdom og foreldra mine lot meg bestemme! Det valet eg tok då, trur eg må vere den viktigaste bestemminga eg nokon gong har tatt for livet mitt, for alternativet kunne gjort framtida mi so mykje verre!
Eg meiner oppriktig at ein ikkje skal bevare dei små grendeskulane for ein kvar pris. Lærarane roper om at læringsmiljøet er like bra som på større skular - dei sentralgitte prøvene i norsk, engelsk og matematikk er provet på det! Men desse prøvene etterspør ikkje korleis elevane trivst på skulen. Dei etterspør ikkje om alle elevane på dei små grendeskulane har andre elevar å vere saman med i friminutta og i fritida. Desse prøvene er i det heile tatt ikkje nokon mentometerknapp på den sosiale trivselen ved skulen.


Ein gong i tida var det både klasserom, bibliotek og legekontor her.

Skuleklokka ved Eikesdal skule har ringt ut for siste gong, og eg orsakar ikkje det. Eg vonar dei få ungane som er att i bygda får ein fin skulegange i nabobygda. Ja, dei veit at skulevegen er rasfarleg, og dei veit at det kan vere dagar dei anten ikkje kjem seg til skulen eller heim frå skulen. Men dei har eit klassemiljø og fleire ungar å vere saman med - dei har eit reelt val på kven dei vil vere saman med! Det synes eg er mykje viktigare!

NB! Eg har brukt Eikesdal skule som utgangspunkt for dette innlegget fordi det er der eg har vakse opp og har mest kjennskap. Det fins mange slike bygder i Noreg som liknar på Eikesdal, og eg vil tru det er mange som kan kjenne seg igjen i det eg skriv!


mandag 5. august 2013

Hyllingskvad til jubilanten!

Bilete henta frå Wikipedia.


Eg synes du skal ha eit kvad
for at du gjennom åra
har gjort så mange glad
At du gjekk rundt og samla inn
dialekter og ord
Framleis syng vi "Ola Nordmann"
åleine eller i kor!

Eg vil så gjerne at du ei hylling skal få
For at du opp gjennom Noreg orka å gå
og at du tok på deg å lage eit språk
som i løpet av åra har laga litt bråk!
Men nynorsken kling fortsatt så
melodisk og flott
Det får så vere at nokon synes det er trått!

I dag kunne du vore 200 år!
Det er utruleg kor fort desse åra går!
Spora etter deg vil aldri gå vekk
Iallfall ikkje så lenge vi kan skrive med blekk
Så derfor har eg laga deg denne jubileumstale
Det kunne bli bra - eller det kunne gå gale!
Men som ein alltid til jubilantar plar seie:
Hurra for deg - og vi vil bukke, nikke, neie!


onsdag 31. juli 2013

Eit kort møte



                   Vi snakka på telefonen
                   om å møtast
                   "Du kan få sitje på med meg,"
                   sa eg
                   "Nei, eg sit på med ho andre,"
                   sa du
                   "Eg har ærend innom der likevel,"
                    sa eg
                    Du gjentok at du skulle sitje på med ho andre
                    Eg kjende eg vart frykteleg sint
                    inni meg
                    - men eg sa ingen ting
                    om det
                    men svara
                   "OK," eller "ja vel," eller "samme for meg"
                   - eg hugsar ikkje
                   Då vi møttes i forbifarta etterpå
                   sa eg kva dei andre
                   tenkte og følte
                   Men ingen ting om kva eg
                   tenkte og følte
                   Men eg kjente det vart eit
                   "point of no return"
                   - Eg trur det blir lenge til
                   neste gong vi treffes,
                   tenkte eg.

lørdag 27. juli 2013

Mardalsfossen!!!

Mardalsfossen - Nord Europas høgste frie fossefall! Gir både historiske og politiske assosiasjonar! Men mest av alt er det vill natur!




Ein kan vel eigentleg ikkje besøke Eikesdal utan å besøke Mardalsfossen! Iallfall om ein er i bygda mellom 20.juni og 20.august, når fossen renn på sitt friaste og villaste.
Mardalsfossen er fossen som fekk det til å renne kaldt nedover ryggen på politikarar, embetsfolk og politi nokre sommerveker i 1970. Kanskje aller mest på politiet som vart sendt inn i den romsdalske fjellheimen- Sandgrovbotn- for å lempe vekk utidige demonstrantar. Blant dei var kjende menn som Odd Einar Dørum, Arne Næss sr og Sigmund Kvaløy Sætereng. Mor og far min var der og saman med andre bygdefolk for å markere motstand mot utbygging av den kraftfulle fossen.
Dessverre vart fossen utbygd, men Noregs første miljøvernaksjon ga sopass gjenklang utover Noregs land, at då det vart bestemt at Alta-Kautokeino-vassdraget skulle byggast ut i 1978-1979, hadde Mardøla-demonstrantane tråkka løypa for dei som gjekk ut og kjempa for vassdraget i Finnmark! Ein kan og seie at desse to miljøvernaksjonane vart utgangspunktet for den filosofiske retninga Arne Næss sr utarbeidde, nemleg økosofien! Kort fortalt er økosofi ei filosofisk retning som seier at at alt levende vesen har rett til å utfalde seg!

No trur eg ikkje det var for ingen ting at filosofen Arne Næss sr la sin elsk på Eikesdal og det biologiske mangfaldet der! I Mardalen fins det mange spesielle sortar planter og tre som er vanskeleg å finne andre plassar, og då Mardalsfossen og Mardøla var i sine velmaktsdagar, var naturen visstnok endå meir frodig, har eg vorte fortalt. Kor veks vel almen og hasselen så vill og frodig som i Mardalen?

Måndag ettermiddag hadde familien og eg ein kjempefin tur opp til Mardalsfossen. Det har vorte så fint å gå oppover der- kommunen og bygdafolket har spytta inn nokre millionar kroner og eit ukjent tal timar arbeid, og fått i stand ein veldig fin veg oppover til fossen.
Eg var der i fjor og! Det er ein tursti som ein bør hugse å besøke kvar sommar! Eller ei anna tid på året! Men då blir du ikkje så våt i håret, og sjølvsagt er ikkje det heilt det same å gå opp til ein foss som ikkje er der!

Men medan eg går oppover Mardalen mellom desse to fossane - Mardalsfossen og Mardøla - så er det akkurat som at eg ikkje kan minnes at eg har vore der! For kvart steg eg kjem nærare opptil fossen, stig gleda og spenninga over å kjenne gufset av kaldvatn rett frå høgfjellet - sendt 705 meter nedover fjellsida! I følgje Wikipedia har det vore usemje om kor høg fossen er, og i offisielle tal frå Statistisk Sentralbyrå og NVE, er fossen den nesthøgste i Noreg med sine 705 meter i samla fossefall, kor den øvste fossen er 250 meter høg!
Gleda og tilfredsheita over å komme opp, er til å ta og føle på, og sjølvsagt skreiv vi namna våre i gjesteboka som ligg like nedanfor fossen. På veg ned att tok junior og eg oss tid til å byggje ein varde på eit område kor det var mange andre som hadde gjort det same. Og då vi kom ned på parkeringsplassen, var det dags for iskjøp i kiosken. Eg kan ikkje minnast sist isen smakte so godt!

Ein aldrande alm i Mardalen.

Titt tei.... :)

Vestre Mardøla er og ein del av Mardølavassdraget som vart utbygd.


Endeleg framme ved turmålet!

Herleg avkjølande med gufsen frå fossen!

Aleks og eg bygde oss ein varde på veg ned att!

God byggekunst! Trur vi skal byggje oss fleire slike rundt om!

Fossen sett frå den nye, fine brua som er på vegen!


Etiketter