Totalt antall sidevisninger

mandag 26. mai 2014

Turblogg: Ljøsåa opp!

Sist laurdag var eg på min første skikkelege tur i Øksendalen! Eg må berre innrømme at eg har vore alt for lite på tur der i bygda.

På laurdag arrangerte idrettslaget bakkeløpet Ljøsåa opp, og det er endeleg både langt nok og bratt nok. Ja, langt og langt - det er visst 1,8 km, så det er jo ikkje så langt, men bratt - ja, det vart det meir enn nok av!
Men rett skal vere rett: Det er fin traktorveg oppover heile vegen, så det er ein flott tur å gå. Eg er litt usikker på kor høg stigninga er, men kanskje 300 meter - det er rein gjetting!
Iallfall var det fin utsikt etter kvart som ein kom opp i høgda, og det er mesta så alt strevet betalar seg i utsikta!

Det er kanskje lurt å fortelje kor Ljøsåa er for den som ikkje er kjend (slike som meg altså!). 
Du køyrer oppover Øksendalen mot Brandstad ca 5 km. Rett etter at du har passert skianlegget, kjem du til ei avkøyring på venstre handa. Om du plutseleg får ei bru på høgre handa, har du kome ca 200 meter for langt! Muleg det står ei stor, raud brakke og der på avkøyringa. Gode høve for parkering. Turen oppover tar alt frå 15 minutt til 45 minutt - avhengig av kor sprek du er i oppoverbakkane. På toppen er det gode høve for å ete tursjokoladen, før ein rusler ned att. For den som blir sliten, er det gode kvilesteinar på ruta og.
Dagens turpåkledning!

Fin utsikt utover dalen.

Utsikta.


Utsikta.


Det går bratt oppover.



                                   


                     
Bratt nedover att og :)

Men alt i alt vil eg seie at turen er verd å ta! Det er mange andre turløyper i Øksendalen og, totalt 14 i talet, så det er berre å komme seg opp av stolen og ut og gå!

torsdag 22. mai 2014

Royal hightime!

I dag har eg verkeleg hatt min "royal hightime" - ein dryg time i kongen og dronninga sitt nærvere!

Då det vart klart at kongen og dronninga skulle besøke Tingvoll, var eg snar om å melde meg til teneste for Aura Avis. Det var ikkje lange tida dei hadde på Tingvoll, og det var eit tettpakka program den dryge timen dei var der. Men som akkreditert får ein kome nærare kongeparet enn publikum flest - og dessutan kan ein få høve til å stille dei spørsmål på pressemøtet :)

Eg skal skrive reportasje til avisa i morgon, så derfor så blir det berre nokre bilete frå besøket.
Det var andre gong eg var akkreditert til kongebesøk. Første gongen var då kong Harald besøkte Nesset Prestegård for nokre år sidan. Då kongeparet var i Nesset i juni 2003, var eg og såg på dei - først på Nesset Prestegard og så då dei gjekk ombord i ferga på Eikesdalsvatnet. Så fekk eg mamma til å ta bilete av meg og Ingvild, som berre var sju-åtte månader då, ved sidan av A1-bilen!
Eg har alltid vore kongeleg interessert! Det starta tidleg i barneskulen - kanskje då kusine Torill drilla meg og syster mi i  den lange rekka av kongar. Då lady Di vart prinsesse Diana i 1981, var eg seld! Sidan det fylte skuffa på ungjenterommet seg stadig fullare med kongelege reportasjer frå ymse vekeblad.
Det er ikkje slik no lenger, men eg har stor glede av å kunne få vere på kloss hald av dei kongelege. Derfor vart arbeidsstunda for Aura Avis i dag ein "all time high" - for å seie det enkelt!
Bringer derfor nokre klipp frå det fine og trivelege besøket kong Harald og dronning Sonja gjorde på Tingvoll i dag.
PS! Om du lurer på kva spørsmål eg stilde til kongeparet på pressemøtet, så kan eg ikkje røpe det før eg har hatt det på trykk i avisa! Er ein på arbeid, så er ein på arbeid!








Også ein litt spesiell bileteserie til slutt:
Eg stod nede ved hamna og venta på at det kongeleg følget skulle komme for å gå ombord i sjaluppen. Eg såg ikkje etter kva eller kven eg stod ved sidan av. Biletserien viser korleis dei kongelege er på veg nedover, før dronninga plutseleg gjer ein brå sving til høgre, og kjem bort til der eg stod. Ho var på ei armlengdes avstand! Det var eit stort augeblink. Kva som var historia ved denne avstikkaren, kan eg ikkje fortelje no - den kjem først på trykk i Aura Avis laurdag. Men bileta av hendinga forut kan eg bringe :)

Og heilt til slutt: Eg har aldri vore så nært på kongeparet, men eg er imponert over kunnskapen dei har tileigna seg om stadane dei besøker, merksemda dei gir til enkeltpersonar, humoren deira og den utstrålinga dei har!
I det heile tatt: Eg er stolt over at vi har eit slikt flott kongepar her i Noreg! Dei er gode ambassadørar for kongeriket!








Akkreditert helsing frå hoffreportaren Ingunn :)

lørdag 17. mai 2014

17.maitalen på Grøa :)

Her er 17.maitalen som eg heldt i bygda mi her i dag!


Frå 17.maitoget på Grøa i dag.

Aller først: Tusen takk for invitasjonen frå komiteen! På denne historiske 200-årsdagen for Grunnlova vår, er det ei ære å halde dagens tale!
Det var ein gong nokre karar som satt og prata saman i eit amfi. Det var lenge før Sunndal Amfi og Sunndal kommune. Det var lenge før kongeriket Noreg og Grunnlova på Eidsvoll. Det var før trykkekunsten, så skrive bøker var ikkje så lett i den tida. Det var før dei starta å leggje døde mennesker i gravene på Løykja, før Muhammed og Jesus - men litt nærare i geografien. Nemleg Aten.
Der satt dei og prata og drodla og diskuterte meininga av ord og meininga i det å vere saman og bestemme ting saman. Det var nokså mange ord som ikkje var funnen opp på den tida - slik som mobiltelefon og selfies til dømes. Men så var det ein som kom på eit ord:


= FOLKESTYRE
Dei satt og tala saman, og då han eine kom på det ordet, begynte dei å samtale for å finne ut kva ordet tyder. Demos tyder folk. Men kven var folket? Jau, sjølvsagt var dei meir viktig og hadde meir makt om dei hadde pengar. Då var dei i stand til å kjøpe våpen.
Desse karane vart så einige om kva eit demokrati betydde for dei. Det handla om å gi fleire innflyting på avgjerder. Og det betydde at alle som hadde stemmerett, hadde plikt til å bruke den.

Så gjekk det mange, mange år - og no har vi sykla forbi Jesus og Muhammed, forbi gravfeltet på Løykja, forbi oppfinninga av boktrykkekunsten, og fram til 16-1700-talet i Frankrike. Fortsatt satt det karar saman og diskuterte og tenkte høgt om meininga med ord og om korleis samfunnet skulle vere.
Då var det ein kar som heita Rousseau som kom på eit nytt ord:


Når ein ser på ordet og deler det opp i fleire delar, ser ein at det tyder eit prinsipp om at det er folket som er dei suverene. "Vi må ha ei folkevalgt forsamling, og det skal vere direkte valg," sa Rousseau. Og slik vart det i fleire og fleire land, men dei måtte krige og sloss for retten til å bestemme.
Rousseau snakka og om noko som heiter


Med det meinte han at eigentleg så var mennesket født til å vere i pakt med naturen, men fordi det var bygd opp sivilisasjonar og samfunn, mellom anna vart det stadig fleire folk i byane, kunne vi mennesker ikkje lenger leve det frie liv. Vi måtte vere siviliserte mennesker som levde i pakt med det samfunnet vi er fødde inn i.
Så gjekk det nokre år til, og no har vi kommen til 1814, kor dei 112 menn frå Sør Norge var samla på Eidsvoll. Noreg var eit svært fattig land, og bøndene hadde lite dei skulle sagt - og iallfall om dei ikkje eigde noko jord. Då hadde dei ingen rettar å slå i bordet med. Dei fleste av dei som møtte på Eidsvoll var adelege menn med pengar eller lærde menn med utdanning frå Københamn.
Ein av dei som beit kraftig i frå seg og forsvarte Noregs rett til å bli sjølvstendig med nebb og klør, var ein som var fødd som presteson i Øksendal, nemleg Jonas Rein. Han var prest i Bergen, og var ein mann med sterke meiningar. Mellom anna var han svært tydeleg på at jødane skulle ha rett til å vere i landet. Slik blei det ikkje med ein gong.
Dei 112 karane var troppa saman for å sjå om ein kunne få lausrevet Noreg frå unionen med Danmark og Sverige. Formålet med denne samlinga som starta opp i april, var å lage ei


Dei starta opp med det 11.april, og arbeidet pågjekk fram til dei hadde vedteke og underteikna ho 17.mai. Ein av dei som var til stade, Nicolay Wergeland, tok til orde for at Noreg som fri nasjon måtte ha ei folkeforsamling. Han kalte det for eit


Stortinget er det som sammenfattar og handterar Noregs grunnlov.  Dei første åra var ikkje Stortinget der det er i dag. Det bygget var ferdigreist i 1866, før det leide Stortinget ymse lokalar i Christiania.

I 1837 vart det bestemt at det som mange år seinare vart kalla kommunar, skulle få ha større makt då lokalt sjølvstyre ute i kommune-Noreg vart sikra gjennom


Det førte til at det vart folkevalgte styrer i bygdene rundt omkring i Noreg, og det er derfor det sit folkevalgte politikarar i kommunestyra og fylkestinget i dag.
I 1872 kom Johan Sverdrup med dei vidgjetne orda "All makt i denne sal". Det vart utgangspunktet for det som heiter


som er ei vidareføring av folkesuvereniteten. På den måten blir tankar som menn som tala saman på 16-1700-talet  fortsatt viktig for dei som sit på Stortinget i dag i 2014.

Underteikna var dagens talar (bilete frå Aura Avis si nettside).
Eg vil avslutte talen med å gå tilbake til denne tidsepoken og til det eg tala om naturrett. Fleire og fleire her i Sunndal, til dømes gjennom Sporty-kampanjen som var i fjor, har oppdaga kor flott og helsebringande det er å vere i pakt med naturen, slik både Rousseau og fleire av dei som skreiv bøker i den tida, tala om. Då eg bygde huset mitt på Jøntelhaugen, var eg ikkje bevisst utsikta eg hadde frå stuevindauget mitt, men etter at vi flytta inn, oppdaga eg kor flott det er å sitje i sofaen og sjå på flotte Skorga. Plassering av garasjen måtte gjerast slik at ikkje den utsikta forsvann. Så viktig var det for meg!
Å høyre på suset frå fossane etter at eg har lagt meg, er som ein vakker godnattsong.
No ligg det søknad inne om å byggje ut både Fossa og Skorga til småkraftverk. Det som eg og mange med meg meiner er med på å gi bygda vår skjønnheit og identitet, kan bli klipt vekk frå landskapet vårt. Eg vonar at vi er alle oss bevisst kor viktig dei fossane er, og at vi kan stå saman som bygd og vise kva vi meiner! Det å kunne ha tilgang til rein og frisk luft og tilgang til reint vatn, er ikkje noko sjølvsagt. La oss stå saman og seie frå kva vi meiner om det eg meiner er å stjele bygdas arvesølv!



Fossen Skorga er ikkje til sals!


Og heilt til slutt vil eg nemne at då eg heldt talen her sist - i 2009 - var det blitt snakk om korpset si framtid. Då sa eg i talen eg vona det blei liv i korpset att, fordi det var så stussleg med 17.maifeiring utan korps. Sidan det har vi hatt korps, og eg vonar vi kan gi Løykja Musikkorps ein skikkeleg applaus som takk for at dei gir dagen eit ekstra preg!

Tusen takk for meg, og ha ein fortsatt fin dag :)
Den lille Karijord-familien :)

mandag 12. mai 2014

Hjartesukk frå åleinemammaen

Eg skulle eigentleg skrive ein kommentar om Eurovision Song Contest var tanken. I staden skriv eg om den frustrasjonen truleg alle einslege foreldre har... Og for å minne dykk andre på noko heilt sjølvsagt...



Det er betre å vera to enn éin, dei får god løn for sitt strev. For om dei fell, kan den eine hjelpa den andre opp. Men stakkars den som er åleine! Når han fell, er det ingen som kan reisa han opp. (Forkynnaren 4, 9-10)

Vi hadde vore på eit triveleg familietreff saman med ei rekke andre familiar, hygga oss saman med andre born og vaksne. Ei perfekt stund!
Heime spør dottera om vi kan ringje og invitere oss på besøk til nokon ho har lyst å besøke. Eg svarar som sant er at eg har noko arbeid eg må gjere. To tekstar må skrivast til avisa, slik at 17.maiavisa kan sendast til trykking. Det var ikkje veldig populært... Frustrasjonen var til å ta og føle på for begge partar.

Nokre timar før hadde eg intervjua dei som skal ha 17.maitalen på Øratorget. Vi drodla og filosoferte om kva omgrepet fridom tyder i 2014. "Vi kan jo vere slavar i vår eigen kvardag, fanga i tidsknipa og det som andre meiner vi bør gjere og det vi sjølve trur vi må gjere," sa eg. Eg tenkte eigentleg ikkje på at eg snakka om meg sjølv.
Nokre timar seinare gjekk det ei aha-lys opp for meg. At eg er som ein trell i min eigen kvardag. Ho som skal vere pliktoppfyllande i samfunnet - helst oppegåande både politisk, fagleg og skriftleg. Å vere trippelarbeidande med både lærarjobb, journalistjobb og masterstudiar har sin pris. Eit forsøk på å vere pliktoppfyllande heime - men ungane fortset å påpeike kor lite tid eg faktisk brukar med dei...  livet og leiken hand i hand får vi liksom ikkje heilt til. Å prøve å forklare ungane verdien av ekstra arbeid og det å ta ein mastergrad, når eg ikkje fram med, for i deira liv er desse tinga tidstjuvar. Den økonomiske gevinsten kan aldri godtgjere tapet av tid saman.

Det er nok ikkje berre eg som har det slik. Det å vere åleine om alle ting som er knytta til det daglege, er både ei tidsmessig og økonomisk utfordring. Ting skal gjerast ute - garasja meir enn skrik etter beis, fleire blomar skulle ha blitt planta, plena må klippast att før nasjonaldagen, og om ikkje det er nok, har eg ei grøft som må gravast. Innandørs er det ein stadig kamp om å greie å ha huset ryddig nok til ein kvar tid, men på bord og benkar flyt det stadig, og haugen med ubretta, reine klede hopar seg alt for ofte opp.
Eg ser ikkje så mange andre ta ansvar for desse tinga. Jau, eg prøvar å lære ungane å ha ansvar for einskilde oppgåver i huset, men det er nok meir som kan både lærast og gjerast. Men likevel er det heilt og fullt mitt ansvar og det er meg det står og fell på.
Eg skulle lært guten å sykle betre enn det han kan, jenta har ein stabel med klede vi skulle fått rydda opp i, og eg har eitt og anna ryddearbeid å gjere i eigne rekker og. Men når eg bør bruke tid på desse tinga som er mine, dei dagane eg har fri fra arbeid, vil eg heller studere eller å ha vaksentid saman med venner.
Frustrasjonen som åleineforelder er nok veldig gjenkjennbar for dei som har det slik som eg. Vi vart utrusta med berre to armar og to føter, men ønskjer veldig ofte at vi hadde dobbelt så mykje av det meste (unntatt utgifter då...). I blant kunne det vore kjekt å vere to om ansvaret.

Tilbake til diskusjonen i heimen. Jenta slokna på sofaen - totalt utslitt etter å ha sett heile finalen av Eurovision Song Contest kvelden før.
Sjølv tenkjer eg på dei som er så heldige å vere to saman om alle desse små og store gjeremåla. Det å vere takksam for det ein har, for du veit ikkje kva som er rundt neste sving! Det å ikkje ta for gitt det gode ein har!

Kvalitetstid på bussen saman med studiebøkene mine på veg til kurs i
 Molde tidlegare i vår. 



mandag 5. mai 2014

Eg gøymer sorgene i livet mitt



Eg gøymer sorgene
i livet mitt
Eg vil ikkje vite av dei,
men dei går ikkje frå meg

Eg knugar dei 
tett inntil meg
- og slepp dei ikkje,
- eg held dei
  og dei held meg

Sorga over 
- dei som plaga
- og som berre snudde ryggen til
dei som drog
- og dei som døydde
   - dei som berre forsvann

Eg gøymer meg i sorgene
- for å tåle at det kjem nye
(for dei kjem, eg veit)
For å forstå dei som lir
Kanskje for å vere ein ven
- men nærast ven 
er eg med dei
som eg gøymer 
- sorgene i livet mitt.

Tida lækjer mange sår
- vatn slettar spor i sanda...


  

torsdag 1. mai 2014

Fine blommar veks ikkje på tre



Fine blommar 
veks ikkje på tre - 
Ei sjeldan rose
lar vi vere i fred,
du løfta meg opp
då eg låg under
du gav meg trøyst 
og gav von 
om betre stunder.

Fine ord
veks ikkje på tre - 
Ei melding 
"hei, korleis går det, 
eg har tenkt på deg!"
Ord med meining
- gode tankar til meg.
Ord med håp 
om å ta nye steg.

Fine hjarte 
veks ikkje på tre
Dyrebare ven 
- takk at du ville meg gle!
Dufta av vennskap 
då eg hadde det tøft,
var det som vart
det mest dyrebare løft!


Dette diktet er skrive som ei hylling til dei veldig-veldig få som var der for meg då livet var vanskeleg, og ein særskilt ven var den som var inspirasjon til dette diktet :)

Personane på biletet har ingen tilknytning til meg eller diktet.



Etiketter