I dag er det fem år sidan eg var ferdig med dei siste
30 sekunda med stråling – eit åtte månader langt «fengselsopphald».
Denne vinteren har eg
blitt minna på om kor heldig eg har vore. Saman med elevane mine har eg lest
«Regines bok» av Regine Stokke frå Kristiansund – jenta som døydde av leukemi i
desember 2009 berre 18 år gammal. Eg trur det har gjort stort inntrykk på
elevane å lese bloggen hennar – «Face your fear» - som vart til denne boka.
Første gongen eg las boka, var den sommaren eg vart sjuk. Det var sikkert ikkje
veldig smart, men eg låg kvelden før operasjonen på sjukehuset og las det siste
kapitlet – «Etter Regine». Tårane trilla.
Det gjer dei fortsatt når
eg les boka hennar – for det mot og den livsvisdom ho hadde. Eg har tenkt mykje
på det: «Face your fear» - Gå i møte med fryktene dine. Det er noko alle burde
gjere, for ein bør ikkje tillate seg at fryktene skal ha kontroll over deg. Det
er du som skal kontrollere fryktene.
Eg har blitt meir bevisst
mine frykter dei siste åra, og prøver bevisst å overvinne dei. Eg likte ikkje å
gå aleine ute i skogen – derfor starta eg med det, med hovudlykta og hunden som
følgjesvennar.
Eg skal fortelje om ei
frykt eg har hatt som har prega livet mitt i alt for stor grad i mange år. Når
eg kan fortelje om den no, er det fordi eg har greidd å ta kontroll. Eg har
hatt stor angst for snø. Eg kunne kjenne at det knytte seg inni meg av angst når eg såg
det snødde, og eg bad til Gud om at det måtte slutte. Det heile starta vinteren
1997 medan eg budde i Tromsø. Det bøtta ned med snø, og det slutta ikkje før
det nådde 2,40 meter i slutten av april. Neste gang det bøtta like mykje snø
ned i Tromsø, var hausten-vinteren 1999-2000. Eg forbinder det med død. «Rekk
eg å måke?» spurte eg mamma då ho ringte og sa eg måtte komme til tantes
dødsleie. Eg måka, og då eg kom fram, var ho død (hø døydde av kreft). Det i saman med vantrivsel i
jobben gjorde at eg utpå vinteren vart sjukmeldt. Eg sendte sms til venninna mi
og fortalte at det var ein snøflyktning på veg sørover. Etter nokre veker sørpå
var eg klar til å forsere endå meir snø. Frykta for snøen og saknet av tante
var to av dei viktigaste grunnane til at det ikkje var så vanskeleg å vende
nasen sør utpå hausten. Frykta for snøen har følgd meg, og eg har skrive
tidlegare om den gongen venninna mi Lone hjelpte meg med å skaffe ein til å
måke for meg (det kan du lese om her). Først det siste året har eg tatt kontroll over denne frykta. Eg
har sett på snøen som bøtta ned her, og visst at det er berre å gå ut å måke
den bort, så blir det litt betre. Det kjennes godt å ha vunne den kampen!
Eg kan sikkert ramse opp
fleire frykter eg har, men dei skal ikkje få eige livet mitt.
For det var det kreften
gjorde – i det som eg kallar fengselsopphald. For det var ikkje eg som eigde
kroppen min, det var kreften og alle dei plagene behandlinga resulterte i. Du veit ikkje kor godt du har det før du har
prøvd det motsette. Vi fryktar sjukdom og død, men eg har opplevd at eg måtte
forsere begge dei fryktene i løpet av kort tid.
For nokre veker sidan la
eg ut eit slikt før- og etter-bilde som ein får mulegheit til å fikse på
Facebook. Før-bildet var frå 2009, etter-bildet var frå i fjor haust. Teksten
eg la ut, kan du sjå på bildet her.
No er Krafttak mot kreft
i gang over heile landet. I år går pengane til forsking på behandling som skal
vere livsforlengande, og til tilbod til dei som aldri blir frisk frå
kreftsjukdommen. Det er viktige prosjekt, og eg vil gi mi varmaste oppmoding om
å støtte aksjonen med mykje pengar. Viss du går inn på denne linken, kan du gi gåva direkte: Krafttak mot kreft
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar