Totalt antall sidevisninger

mandag 24. oktober 2016

Turblogg: Jammen er det forskjell på tusenmetringane ja!

Eg lærer noko nytt på kvar tur eg tar. Denne gongen lærte eg at det er jammen forskjell på tusenmetringane!


Det var stikk ut-turen sin det!
                                          Rundtur 360 grader på toppen av Harstadfjellet.

Dette var min sjuande tur opp på over 1000 meter, og eg trudde eg begynte å bli erfaren - slik på tampen av sesongen. Jammen sa eg smør! Denne turen må du gå om du vil bli sliten!
For å ta det i frå begynninga:
Turvenninne Anne Grete og eg fann ut at vi skulle prøve oss på Harstadfjellet i Batnfjord i Gjemnes. Sidan turen står svært begrensa omtalt på stikk uts nettside, hadde eg på eit tidlegare tidspunkt forhøyrt meg litt om turen med ein elev eg visste hadde vore der. Vel å merke berre på skitur.
Så for å seie det akkurat som det var: Eg visste ikkje heilt kva det var slags tur eg begav meg ut på! Kanskje like greit det, for då hadde eg nok velt ein annan tur i staden. Men vi starta avgarde frå øvst i byggefeltet Solsida, og kom etter ein kort gåtur til Astadvatnet. Derfrå skulle vi starte turen oppover fjellet. Astadvatnet ligg på 250 moh, og vi skulle opp på 1004 meter på toppen. Frå parkeringa er det 4,5 km opp på toppen.

Her startar du å gå i frå øvst i byggefeltet Solsida i Batnfjord.

Her startar oppoverturen!
Det gjekk oppover! Ganske bratt oppover! Etter kvart som vi kom lenger og lenger opp, fekk eg følelsen av å gå og gå og aldri komme til topps. Det gjaldt om å hente fram den indre styrka og ikkje gi opp. Eit stykke oppi møtte vi to damer på veg ned vi slo av ein prat med. Dei hadde brukt 1 t 45 min opp. Endå hadde vi eit godt stykke igjen, og ville vere meir enn nøgd om vi kom opp på 2 t 45 min. Og etter kvart som eg kom høgare og høgare opp, vart farta saktare og saktare. Det er då eg tenker det er bra ein har ei bestemming å gå etter og som dreiv meg fram.

Begynner å bli sliten og lei... på tide å fotografere utsikta over mot ytterste del av Gjemnes og Tingvoll.

Utsikt utover Batnfjorden mot Torvikbukt og Reinsfjellet.

Vi nærmar oss toppen. Fjella på andre sida av dalen er Innergardsnebba (t.v.) og Durmålhaugen.
Etter kvart som vi kom høgare og høgare fekk vi og betre oversyn utover det fjellriket vi bur i. Eit godt stykke borte raga Skjorta over alle andre fjell. Romsdalsalpane var fantastiske å sjå på avstand. Så fekk vi auge på Kristiansund, og gleda på å komme opp og kunne beskue heile panoramaet milevis i alle retningar var ei drivkraft. På dette tidspunktet merkar ein godt forskjellen på trent og utrent... og ordtaket om at dei gamle er eldst, står seg fortsatt!

Når ein har kome på toppen av den bratte stigninga, har du fortsatt omlag 100 høgdemeter igjen, og målet ligg fleire hundre meter lenger framme. No tok det for eigen del meir enn 2 t 45 min å komme meg opp, men skitt la gå, seier eg! Eg kom meg opp! Og eg var forundra over at denne toppen var så mykje hardare å komme meg opp på enn dei toppane eg hadde vore på tidlegare i haust. Derfor håpar eg at det blir lagt inn kart og oversikt over høgdestigninga på denne turen på morotur-sida.
Men utsikta var rett og slett heilt makalaus! Forbi Kristiansund kunne vi sjå heilt til Grip og Smøla. Andre vegen såg vi, som nemnt, Skjorta og fjella bortover Romsdalen. Skal tru kor mange mil vekk eg såg? Eg tippar det er omtrent 30-35 km i luftline frå Harstadfjellet til Skjorta inne i Eresfjord.

Langt der inne ligg Skjorta :) Vatnet foran er Silsetvatnet.
Så zooma eg Skjorta nærmare. 



Så nært kom ho på kameraet :)
Mens vi satt og åt, kom vi i prat med ein hyggeleg kar, som viste seg var tysk, men bur i Kristiansund. Han tok følgje med oss ned, og fortalte om mangt og mykje. Eg vart imponert over korleis han har funne ut korleis ein integrerer seg i det norske samfunnet. Han har budd seks år i Kristiansund med familien sin, og då han kom til Nordmøre, skjønte han at han måtte begynne å gå tur. Han fortalte om korleis han hadde fått seg ein kamerat på ein tur til Freikollen, og korleis han har begynt å delta på fellesturar i regi av Turistforeininga. "Han har knekt koden," tenkte eg -integreringskoden. Viss eg blir med på nokre fellesturar med KNT neste år, reknar eg med at eg treff han igjen. Då skal vi fortsette den hyggelege samtalen vi starta på på veg ned frå Harstadfjella. Etter å ha sagt "ha det" til kvarandre, begynte han å rusle nedover mot sentrum mens han gomla på ein Kvikk Lunch.

For å avslutte denne bloggen på typisk barneskolestilsk vis: Vi var einige om at vi hadde hatt ein kjempeflott tur! Men det var lenge sidan eg hadde vore så sliten som eg vart av denne turen!

Utsikt mot Averøy og Kristiansund. Fjellet til venstre er Meekknoken. Fjellet til høgre er Freikollen.

Kristiansund zooma litt nærare. I bakgrunnen kan ein skimte Grip og Smøla - ein ser i vindmøllene til høgre i bildet.

Utsikt mot Atlanterhavsvegen. Rett ut er storhavet.

Atlanterhavsvegen litt nærare.
Dette var den tredje kjempefine turen eg har hatt saman med Anne Grete i haust :) Ho er sprek, den dama!

Yes! Dette var den sjuande turen opp på toppar over 1000 meter (inkludert Reinsfjellet med sine 994 m)!

Klokka er blitt 16, ettermiddagssola skin fortsatt, men det er tid for å legge vegen nedover att!
Reinsfjellet i balgrunnen til venstre. Langt bak kan ein og sjå Sunndalsfjella.

Astadvatnet låg blikkstille då vi kom ned. 

søndag 23. oktober 2016

Eit blikk inn i det fleirkulturelle Sunndal

Laurdag 15.oktober var eg så heldig at eg som journalist vart invitert til å vere til stade på ein thailandsk buddhistisk seremoni kor det og var to munkar til stade.


"Buddhist Lent Ending" heita høgtida buddhistane feira. Tidspunktet var lagt til fullmåne i den 11. måne-månaden etter buddhistisk rekning, og markerer utgangen av regntida i Asia. Om ein leitar etter informasjon om høgtida på internett, kan ein sjå at markeringa skjer på litt forskjellige tidspunkt rundt om i verda. I den asiatiske delen av verda er denne høgtida ei stor og fargerik feiring, men den feiringa eg fekk vere med på i Odd Fellow-lokala på Sunndalsøra, var langt rolegare enn der dei thailandske damene opprinneleg kjem frå. Og fordi det var thailandske buddhistar eg var saman med, vil dette innlegget vere retta mot kva thai-buddhistar gjer.

For å ta bakgrunnen for denne høgtida.
Buddha vart feira av sine venner med overrekking av gåver av mat då han kom tilbake til jorda etter eit tremånaders opphald i himmelen for å besøke mor si. Då han kom tilbake, heldt han sin første tale. Dette er det som religiøst markerast i seremonien.
Mange av tradisjonane ved høgtida har overlevd i fleire hundre år, og kanskje og tusenvis av år. Overrekkinga av mat, det vil seie hovudsakeleg ris, til munkane i tempelet held fortsatt fram. Grunnen til at det er ris, er fordi det er lett tilgjengeleg i Thailand, det er noko alle har. Munkane kan ikkje kjøpe eller skaffe mat sjølv, og er dermed avhengig av at det kjem folk til tempelet med mat til dei. For den menige buddhist handlar dette om å sikre framtida gjennom gode gjerningar.
I Thailand er det ikkje uvanleg at unge menn innvier seg til eit tilvære som munk (naehn) for ein kortare eller lengre periode. Det kan reint seremonielt samanliknast med den kristne konfirmasjonen.

Når regntida startar, drar munkane til templa for å gjennomføre sitt regntidsretreat. Då brukar dei tida til faste, tekstlesing, meditasjon og yoga. Når regntida avsluttast, vil munkane dele med dei andre buddhistane kva dei har meditert over og kva dei har opplevd i sitt retreat i tempelet.
I gammel buddhistisk tradisjon er den thailandske kongen buddhismens høge beskyttar. For å markere høgtida skal kongen besøke eit tempel av kongeleg standard og overrekke kapper til munkane. Blant gåvene den vanlege buddhist gir, er det heller ikkje så uvanleg at dei gir nye kapper til munkane. Meir om det litt seinare. Då buddhistane samla seg på Sunndalsøra, var det første samling etter at Thailands konge gjennom 70 år, Bhomibol, døydde samme veka. Dette vart markert med lystenning for å minnast kongen og bønn for han.

Lysa er forma som eit teikn som symboliserer at kong Bhomibol var den niande.
Tilbake til Sunndalsøra, så begynte seremonien med at munkane; ein frå templet Watbodha Dhamm Vikebukt (wat = tempel, Dhamma = Buddhas lære) og ein frå Trondheim, fortalte om livet og det dei hadde meditert over. Dei sat plassert etter erfaring - den med lengst erfaring som munk sat til venstre, og den andre til høgre.
Så skulle alle som var til stades, overrekke ris til munkane. Dei gjekk rundt og samla inn hos kvar og ein som stod på rekke og rad.

Her står dei thailandske kvinnene klare til å overrekke ris til munkane.

Så kjem munkane rundt og får ris lagt i bolla si av dei som er til stade. Alle måtte delta.

Til sist kjem dei kvitkledde damene og får ris av dei andre som er til stade.
Festbordet bogna av mykje god mat, og munkane sanka inn av maten i bollene sine, før dei så sette seg tilbake på det bordet dei sat på - i lotusstilling.
Måltidet var eit godt høve for å kunne komme i prat med dei mange thailandske damene. Mens måltidet pågjekk, var det og loddsal. Loddtrekninga føregjekk svært lattermildt av munkane. Også eg var kjempeheldig å vinne eit søtt lite tøynett.
Ein viktig del av seremonien er å overrekke gåver til munkane som dei kan ta med seg vidare dit dei drar. No er dei fri til å dra frå plass til plass i staden for å vere lokalisert i eitt tempel. Det kan vere mat eller ting dei treng til det kvardagslege. I tillegg vert det gitt pengegåver til templa, og desse festast opp på små tre.
Seremonien vart avslutta med at munkane skvetta heilagt vatn på kvinnene.

Her forsyner munkane seg med mat.

Munkane sat i lotusstilling på podiet og åt maten frå kummane sine.

Kvinnene hadde med mykje forskjellige gåver til munkane.

Det var og samla inn pengar til templa, og dei pengane vart festa på eit tre.
Nokre av kvinnene var kledde i kvitt (mae chee). Det betydde at dei hadde sett av ein periode til å leve ekstra edelt og gjere ekstra gode gjerningar. Dei hadde gjennomgått ein seremoni på det utdøydde språket pali, eit språk som berre finst i templa no, som innvia dei til denne spesielt innvidde perioden. I denne perioden skal dei avstå frå alt som gir nytelse, og dei har ikkje lov å spise etter kl. 12 kvar dag. Resten av dagen er faste og meditasjon.
Eg har og funne informasjon om at i andre tempel er det og vanleg at kvinnene barberer av hår og augebryn.

Dei kvitkledde kvinnene sat på første rad.
Til stade i høgtidsfeiringa var og Nanthaya, kjent frå TV Norge-serien "Et lite stykke Thailand", som gjekk på tv for nokre år sidan. Ho bur i Stordalen på Sunnmøre, men var ein sterk pådrivar for å få etablert eit tempel i Vikebukt i Vestnes kommune. No kunne ho fortelje at templet er på tur å flytte til Ålesund over nyttår, og den som vil komme på besøk, er hjarteleg velkommen. I seremonien hadde ho ei spesiell rolle med å lese opp ei bøn eller ein rituell tekst som dei andre så svarte på.

Nanthaya frå "Et lite stykke Thailand" på TV Norge for nokre år sidan.
For meg som ikkje kjenner spesielt godt til buddhismen, vart dette utruleg lærerikt. Det å få innblikk i eit anna folks religion og kultur, er interessant, og eg trur og det er nødvendig for å kunne skjønne korleis det er for til dømes thai-kvinner å bu i Noreg. Det å halde fast med sin religion i eit sekulært land så langt vekke frå sin eigen kultur, kan nok ikkje vere berre enkelt.

Kjeldeliste:
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23905/Johnsen_Master.pdf?sequence=2

Finn Owe Berg, samtale - han er ein etnisk norsk som har konvertert til buddhismen, og har og virka som munk ein periode i tempelet på Vikebukt.


Jitlada Weewong frå Tingvoll (t.v.) og Picknick A. Jaruthammawat frå Sunndalsøra saman med munkane.

Alle kvinnene samla saman med munkane.

søndag 16. oktober 2016

Turblogg: Endeleg såg eg kortaste vegen heim!

Tenk at eg aldri tenkte tanken om at eg kunne gå til Goksøyra før året eg blir 45 år! No har eg vore der, og det var ei euforisk og episk oppleving!


Endeleg kunne eg sjå kortaste vegen heim <3

Her startar turen til Goksøyra. Litt vanskeleg å finne, men den ligg like nedanfor vassinntaket ovanfor Frisvollhagen i Eresfjord.

I haust har lysta på å kome meg endå høgare blitt sterkare. Lysta på å trasse mine sperrer blir større og større, og sist fredag var det endeleg dags for å bestige Goksøyra.
Goksøyra er fjellet i nordenden av Eikesdalsvatnet. Det høgaste punktet er 1337 meter høgt og det lågaste punktet (tuppen) er 1314 meter høgt. Det var på det lågaste punktet eg var. Turen er faktisk merka som blå tur, noko eg synes er veldig merkeleg - både på grunn av kor lang han er og kor høgt ein skal. Her bør det verkeleg vurderast om han skal ommerkast til raud tur.
Goksøyra er fjellet eg har sete heime ved kjøkkenbordet på Hoemsetra ved Eikesdalsvatnet og skoda på i time etter time - spesielt til musikk frå Nattønsket i radioen mang ei somarnatt. Og eg tenkte verkeleg aldri at det var muleg å gå opp på toppen. Iallfall ikkje at det var noko eg kunne gjere. Så begynte tankane å endre seg - endre seg frå at noko slikt ikkje var muleg til at det faktisk er muleg.

Slik stod Goksøyra klar til eg skulle komme fredag morgon.

Fjellet gir og fjellet tar, pleier eg å seie. Sist helg var det nok ei dødsulykke i Goksøyra - ein mann skulle basehoppe frå toppen, men noko gjekk galt, og han vart truleg drept momentant då han traff fjellveggen nokre hundre meter lenger nede. Den andre dødsulykka i fjella ved Eikesdalsvatnet i haust.

Vi var to saman som starta tidleg fredag morgon å gå den lange vegen - ganske nøyaktig 1300 høgdemeter skulle forserast fordelt på 6,5 km. Dei første omlag 550 høgdemetrane er ganske tøffe. Stien er ganske fin oppover, og med det fine veret som har vore, er den utruleg tørr. Men det går oppover og oppover - up and up! Endeleg framme på Ufsalen på 555 moh, kor ein kjem opp ved skoggrensa, kjem utsikta utover Eresfjord fram som den vakraste perle. Skjønt - på oppovertur låg det eit tungt teppe av skodde over bygda, så vi såg ikkje noko til ho.
På Moroturs side kan du lese meir om turen til Goksøyra.

Stien oppover mot Ufsalen er bratt, men fin.

Om føremiddagen ligg Eresfjord under eit blytungt skoddeteppe. Men vi var heldigvis på opptur.

På Ufsalen var det tid for matpause for å hente nye krefter til fleire høgdemeter. Dei neste 400 høgdemetrane gjekk unna i dunlett terreng på god og tydeleg sti, og livet og turen kjentes herleg. Før den siste stigninga mot toppen startar, heiter det Kvilhaugbotn, og det er sikkert ikkje for ingen ting. Men turen opp mot botn er triveleg, og berre det å kikke på fjella i rundt og filosofere over alle turmulegheitene, er motiverande.

Utsikt mot Skjorta og Litjskjorta.
Turvenninne Laila til venstre saman med Mari, som tok oss att like ovanfor Ufsalen.

Utsikt frå rundt 700 meters høgd.
I Kvilhaugbotn. på mesta 1000 meters høgd, må turvenninna mi gi seg på grunn av helsa, men eg bestemte meg for å fullføre. Aldri har eg vore så nært målet om å få sjå kortaste vegen heim (med unntak av eit par turar i Fagerbotn i tenåra). Heldigvis er det vardar oppover heile ura å peile etter, slik at eg visste kor eg skulle gå.






Dei siste 300 høgdemetrane går i ur som er snø- og isbelagt, og eg måtte på med broddane. Dei gjorde at det vart lettare å gå i snøen og, og utan dei og stavane, hadde eg truleg ikkje orka å gå til topps. Mens eg tok på meg broddane, oppdaga eg at det var to menneske på veg oppover. Dei nådde meg att oppe på toppen, og det var eg utruleg glad for, for eg grudde meg til nedatturen.

JAAA! Endeleg til topps!!! Kjempelukke!

Sjå den utsikta! Vike ligg midt på vatnet på venstresida og heimegarden min Hoemsetra ligg på høgresida av vatnet.

Fløtatind og Vikesoksa.

Utsikt mot fjella i Rauma og mot Renndølskarvatnet, kor eg var på tysdag.
Utsikt mot Vistdalsheia og Svartind, kor eg var tidlegare i haust.
Utsikt utover fra Nauste til Bugge og Eidsvåg.

På Øverås var sola på tur å gå ned.
Men så kom eg altså fram til toppen! Den lenge etterlengta toppen! Der breidde Eikesdalsvatnet mitt seg utover i all si bredde og all si lengde, og eg kjente på heimefølelsen! Hoemsetra låg i skuggeland, så heimplassen min var vanskeleg å sjå på ei mils avstand, men det betydde ikkje mykje. Det viktige var å sjå vatnet i heile si lengde! Også på Øverås og i Eresfjorden var sola på tur å gå ned, men på Goksøyra skein sola på meg, og eg var så fornøgd med meg sjølv. Kor lang tid eg hadde brukt opp, var eigentleg uvesentleg - neste år skal eg gå fortare, og då skal det vere ein vakker sommardag.
Heldigvis fekk eg ta følgje med dei to andre nedover att frå toppen, og vi brukte litt over ein time på dei 4,5 kilometrane ned til Ufsalen. Då sa eg takk for følget til dei to, og tok meg ei velfortent pause før eg la vegen ned i lia.

Ufsalen om ettermiddagen.
Eg må berre ta med litt om kva eg lærte på denne turen - kvar tur gir trass alt ny turerfaring. Jau, ver førebudd til turen! Eg hadde heldigvis kjøpt meg nye broddar, og dei fekk eg bruk for. Så gjorde eg ei endring når det gjeld bruk av sekk, og no angrar eg djupt og inderleg at eg ikkje har gjort det før. Tidlegare har eg brukt ein enkel liten sekk, og der har eg samla alt. Det det ikkje var plass til, fekk ikkje vere med, og sekken har kjentes veldig tung ut på ryggen. Det har gjort at kameraet ikkje har fått vore med på dei fleste turane eg har gjort. Men så tenkte eg at eg måtte prøve storsekken, og la oppi niste, termos, vassflaske og litt klede - og kameraet. Og det kjentes ikkje tungt ut! Ikkje ein gong irriterte eg meg over at sekken kjentes for tung ut, for det gjorde han ikkje! For ei lukke og for ei oppdaging! Ver nøye på kva sekk du har på lange, harde turar!

Ganske utslitt, men ekstremt fornøgd, kom eg ned til bilen før mørkret begynte å senke seg. På tripptellaren på telefonen stod det at eg hadde gått godt over 30 000 skritt. No har eg vore på seks toppar som er ca 1000 meter eller høgare, og den nye høgderekorden min er på 1314 meter over havet - 1300 høgdemeter på ein tur - og no freistar Skjorta!

Heldigvis finst det vardar å ta peiling etter på turen!

Og slik helsa Goksøyra takk for turen då eg drog frå Eresfjord om ettermiddagen :) Ein kjempevellykka tur!











Etiketter