Totalt antall sidevisninger

lørdag 28. oktober 2017

Reiseblogg: Turist i Dublin

No når den aktive tursesongen er på hell, kjem eg til å legge ut reiseskildringar frå ferieturen min til Irland og Wales i juli. Ein ganske bra tur med mange fine stadar å reise til! Turen startar i Dublin, nærmare bestemt i Christ Church Cathedral.


Det første glimtet av det grønne landet - Eire/ Irland.
I sommar var eg og ein god kamerat på ferietur til Irland og Wales. Hovudgrunnen var at vi skulle på konsert med Coldplay i Cardiff i Wales, men vi var einige om at vi måtte sjå meir enn berre hovudstaden i Wales. Så då starta planlegginga og bestilling av flybillettar, togbillettar, hotellrom med meir.

Første stopp på turen var Dublin. Det er ein by med lange historiske liner. Mellom anna les ein i "Soga om Gunlaug Ormstunge" at han drog innom kong Sigtrygg Silkeskjegg (eg synes det namnet er så kult). Silkeskjegg regjerte i Dublin rundt årtusenskiftet i overgangen mellom 900- og 1000-talet. Då hadde det allereie vore vikingar i lange tider i byen.

Tilbake til notida, så starta vi med å gå på konsert i Christ Church Cathedral den dagen vi kom dit. Kyrkja høyrer til The Church of Ireland, som har si opprinning i den gamle keltiske kyrkja etter St. Patrick på 400-talet. Denne kyrkja vart påbegynt bygd i rundt 1030, og eg meiner ho har klare slektslege trekk til Nidarosdomen i Trondheim. Katedralen skal visstnok vere blant dei eldste bygga i Irland.

I Irland vart dei første kyrkjene bygd allereie på 300-talet, mens Konstantin var keiser i Romarriket. På den tida var det sterkt statleg styre av kyrkja, noko normannarane fortsette då dei kom til Irland på 1100-talet. At Christ Church Cathedral har hatt ein spesiell plass i samfunnet, kan ein skjønne fordi sarkofaget av leiaren for den anglo-normanniske hæren, Strongbow (fødd som Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke) har ein sentral plass i kyrkja. Då delar av kyrkja vart øydelagt på 1500-talet, vart sarkofaget og øydelagt, men ein ny vart laga til kort tid etter. (Sarkofag = "ymse typar av særleg påkosta likkister som markerer den avlidne sin særeigne sosiale eller religiøse status ved det viset kista er utforma på, materialet ho er laga av, og ofte storleiken på ho" - Wikipedia).

Christ Church Cathedral ligg sentralt i Dublin.
Det keltiske korset er symbolet til den irske kyrkja.

Det hadde vore sommarkurs for musikarar i alle aldrar med sluttkonsert i kyrkja.
Prekestolen har viktoriansk utsmykning.

Altertavla i kyrkja er frå 1870-talet.

Bildet under:
Laurence var erkebiskop i Dublin då Strongbow inntok i 1169. Han spelte ei viktig rolle i å forsvare byen mot inntrengarane, og var den som dreiv med fredsforhandlingar. Han spelte og ei viktig rolle i gjenoppbygginga av Christi Church Cathedral, og han hadde eit stort ønske om å dra Den anglikanske kyrkja i retning av den europeiske kyrkja. Erkebiskopen døydde i 1180, og i 1226 vart han heilaggjort på bakgrunn av mirakel som skjedde ved grava hans.
Glassmåleri av biskop Laurence frå 1100-talet.

Glassmåleri av St. Patrick, som var grunnleggaren av den irske kyrkja.

I kyrkja er det mange sarkofag med viktige døde menneske. Dette er hærføraren Strongbow sitt sarkofag.

Kyrkja var full av minneplater for menneske som hadde gjort ein heiderleg innsats for kyrkjelyden.
Christ Church Cathedral har mange små kapell i katedralen. Bildet under er i frå Lady-kapellet. Flisene på golvet i kyrkja er frå middelalderen, og det skal vere 63 mønster i desse flisene, og dei fins kopiert i viktoriansk stil gjennom heile katedralen.

Kyrkja har fleire slike små kapell kor ein kan ha seremoniar.

Mykje spennande historie å få med seg i den staselege katedralen.

Under kyrkja er det ei krypt med fleire statuer.

Originalt golv frå då kyrkja vart bygd.

På omvisninga fekk eg prøve å ringe med kyrkjeklokkene.
Det er ei historie frå 17-1800-talet om ein katt og ei rotte som vart funnen i kyrkjeorgelet. Historia fortel at katten jakta på rotta, men dei sette seg fast i ei av orgelpipene. Om det er sant, skal vere usagt, men iallfall er dei utstilte i ein monter i katakomben.

Sagnet om katten og rotta.

Utsikt frå taket av Christ Church Cathedral.

søndag 15. oktober 2017

Turblogg: Viktig melding 2: Følg stimerkinga heile turen!

"Ingunn, no må vi begynne å gå før regnet kjem," sa Anne Grete til meg på toppen av Duå. Dama vi  hadde møtt, foreslo kor vi skulle gå for å ta enklaste og beinaste vegen tilbake til Osmarka.



Del 1 av turen kan du lese her.
Vi begynte å gå nedover i retning Botterlia. Det var slakt og fint terreng, og vi hadde god utsikt i alle retningar. Skyene begynte å henge faretruande over oss, men avventa med å sleppe laus det som kunne vel ha vorte ein real omgang pissregn.
Vi hadde ikkje gått så veldig langt før vi vart einige om å begynne å legge turen over mot venstre, i retning Osmarka. Det var lett å sjå kor vi skulle, men det gjekk ikkje nokon opplagt sti den vegen vi skulle.
Vi begynte å gå litt nedover og litt bortover. Nokre plassar var det dårleg å kome seg fram, men vi gjekk trøstig på, alle tre. Prins hang trofast på utan å klage. Det var ikkje alle plassar det var lett å vere liten hund.

Trollvatnet i bakgrunnen. Bloggforfattaren med verdas beste turkamerat i framgrunnen :)

Utsikt mot Fosterlågen og fjella i Nesset. Ein av toppane er Vetafjellet, kor eg var for nokre veker sidan.
Vi skjønte kor vi skulle gå. Eg ymta om at det kunne kanskje vore greit å gå ned mot den kolla som var nedanfor Duå, men det ville gjort vegen ein del lengre, så derfor droppa vi det.
Så vi fortsette i den leia vi hadde staka ut. Ein stad framme der var Duålisetra, vi såg Hanasettjønna, Fosterlågen og vi såg skistadion. Det skulle med andre ord vere ganske greit å stake ut kursen vi skulle.
Eg veit ikkje akkurat kor eller når vi skjønte at vi hadde mista kursen. Vi hadde mista Duålisetra ut av syne, og dei punkta vi hadde langt framme, var og borte. Vi begynte å gå meir i ørska og villrede enn med eit mål i sikte. Kor skulle vi gå? Vi fann ingen kjente haldepunkt i naturen mens vi gjekk. Klokka gjekk og faretruande fort, og då eg trakka eine foten opp i ein stor myrdam, måtte eg droppe å tømme skoen for vatn. "Det trur eg ikkje vi har tid til, klokka går fort no," sa Anne Grete.

Dette lyset hjalp oss ikkje på turen...

Her er retninga vi staka ut. Langt borte såg vi Hanasettjønna.

Ein plass i terrenget i den store skogen var vi på tur å gå oss ville.
Så vi gjekk vidare - fortsatt på måfå. "Vi må berre gå, det eine er ikkje meir rett enn det andre," sa eg. Ikkje var det dekning på telefonen der vi gjekk heller, så eg kunne ikkje sjekke på stikk ut-appen kor vi var hen. Klokka fortsetta å gå - vi gjekk over ei elv, gjekk nedover langs elva, og vi gjekk oppover att langs elva. Vi fann grøfter vi måtte forsere, og i det heile tatt var det eit lite gjestmildt område å leite etter stien eller andre haldepunkt i naturen. Einaste stiane vi fann, var det som måtte vere hjortetrakk. Ein plass såg vi ein hjort som gjekk og beita, men han fekk vere i fred for oss. Vi måtte nemleg finne vegen til Osmarka før mørket kom.
Prins fulgde fortsatt trufast litt foran og litt bak. Somme plassar var blåbærkjerret så høgt at det var høgare enn hunden. Eg beundra Prins for tålmodet på denne turen, men han skjønte vel at han måtte.
Etter ei stund sjekka eg mobilen att, og då hadde eg fått dekning på han. Då eg gjekk inn på stikk ut-appen, fann eg ut at vi var ikkje langt frå verken stien eller vegen. "Eg syns eg høyrer bilar," sa Anne Grete. "Viss vi følger elva nedover, kjem vi til vegen," sa eg.
Kanskje var det berre flaks at vi høyrde bilane i det fjerne. Ei blanding av våt asfalt og nedgiring på grunn av ein bakke like ved. Akkurat dei tilfeldigheitene vi trong for å vite at vi var snart framme.
Og vi starta å følge elva nedover. Men det var utruleg gjengrodd, og det var slettes ikkje lett. Etter ei stund kom vi til eit elektrisk gjerde. Då skjønte vi at vi var like i nærleiken av ein gard. Vi krongla oss gjennom gjengrodd terreng, og fann endeleg vegen ut på ei stor mark. "Sjå der, står jo porten open til oss", flira vi glade.
Like nedanfor var fylkesvegen, og då var det berre å rusle dei to kilometra til parkeringa. Klokka var mesta 19 om kvelden, og det var i siste liten vi fann fram før mørket senka seg. Det var berre Anne Grete som hadde lommelykt, og eg hadde nesten tomt batteri på telefonen. Vi hadde brukt fire timar ned frå toppen av Duå. Då eg kom heim, viste tripptellaren på telefonen at eg hadde gått rundt 20 km, og mykje av det i utruleg dårleg terreng.
Det vart ein god lærdom i denne turen. At ein ikkje må tru ein veit vegen sjølv om ein ser målet i det fjerne.

Eg såg lyset kome ned over ein ås, men det kunne heller ikkje seie kor vi skulle gå.

Så begynte mørket å sige på mens klokka gjekk mot kveld.

"Sjå, der står gjerdet ope og ventar på oss," flira vi då vi fann siste vegen ut. I siste liten ordna det seg for oss.

Turblogg: Viktig melding 1: Følg stimerkinga!

Det ser jo ganske tullate ut - at to kvinnfolk gjer seg klar for fjelltur opp i høgda når regnbygene og skodda truar seg stadig lengre ned i dalsidene i Sunndal.



La meg seie det med ein gong: Turen blei såpass innhaldsrik, at eg må fortelje om han i to delar. Del 1 handlar om oppturen, del 2 handlar dermed om nedturen. Og om forteljinga har ein moral? Ja, den ligg i tittelen: Det er ein grunn for at vi har merka stiar!

Vi starta altså avgarde torsdag morgon - vi var litt tvilande, men vervarselet for distriktet utanfor Sunndal var bedre enn i Sunndal, så vi valde å stole på Yr. Og lykka stod oss to kjekke bi - då vi kom ut av tunnellen mellom Jordalsgrenda og Fredsvika, var det klårver så langt auga kunne skode. "Dette blir ein bra dag," var vi einige om.

Så turen vår gjekk til Osmarka skistadion, kor vi parkerte. Der såg vi umiddelbart turmålet vårt: Duå.

Frå Osmarka går starten av den 7 km lange løypa til Duå, som ein skimtar i bakgrunnen.

Reinsfjellet har ein og utsikt til på turen.
Turen starta lett bortover i skiløypa og langs grusveg og traktorveg eit langt stykke. I følgje Moroturs omtale av turen (som du finn her) er det faktisk 4 km med slikt dekke før du kjem ut på anna underlag.
Og la det vere sagt med ein gong: Viss du skal gå denne ruta: Les turomtalen nøye, så sparer du deg for mykje "løye" (artig) - du får ei bedre turoppleving med å gå turen slik den står nøye omtalt. Det er det aller beste rådet eg kan gi for turen.
Grunnen til at vi valde å starte turen frå skistadion, var fordi det er den løypa som står omtalt på Moroturs sider, og sidan vi ikkje er lokalkjende, gjorde vi det valet. Det kjem eg nok tilbake til seinare.

Ganske tidleg på turen passerte vi Hanasettjønna.

God skilting som viste kor vi skulle gå vidare.

Her var det merking både med stikk ut og Friluftsrådet.

Undervegs kjem ein til informasjonsplakatar om det biologiske mangfaldet.
Etter å ha gått i mesta 1,5 time, kom vi fram til idylliske Duålisetra. Der passa det heilt perfekt å ha matpause, for der var det benkar å sitte på. Då alle tre hadde spist seg mette, var det tid for å starte på den verkelege turen.

Duålisetra - verd ein tur i seg sjølv.

Benkane er sponsa av Osmarka Bygdelag.

Her er det tid for å legge turen inn i dei heggemske/ osmarkske skogar.
Så begynte altså turen oppover. Det var ganske greit terreng, nokre våte område, men ikkje verre enn at eg tenkte at her kan eg kjenne på turgleda. Prins var fornøgd og, og turen gjekk rett så bra ei lang stund. Så begynte landskapet å endre seg. Vi kom opp i eit skar - Duålia står det på kartet, og vi møtte ei pil som viste kva retning vi skulle. Litt seinare fekk vi auge på stikk ut-skiltet eit stykke frami. Det skiltet viste vegen til der stigninga verkeleg starta. Herfrå skal ein opp mesta 300 høgdemeter.

Når du kjem opp i skaret og ser desse stokkane: Følg dei!

Framme i skaret her startar turen oppover til venstre.

Anne Grete studerer kor vi skal gå vidare.

Her startar dei siste 300 høgdemetera.

Her opp går stien. Følg stavmerkinga oppover.

Fin utsikt nedover Skeidsdalen.
Dei siste 300 høgdemetera var tunge, og her kjem eg tilbake til overskrifta: Følg stimerkinga! Det er sett opp stavar oppover heile fjellsida. Stort sett er dei lette å sjå, men nokon plassar er det litt for langt mellom stavane, og då vart vi meir usikre på kor vi skulle gå.
Ein plass hamna eg ut på eit lite svaberg, og før eg visste ordet av det, mista eg festet og begynte å gli nedover. Heldigvis gjekk det bra med Prins, som jo hang fast i meg, og heldigvis fekk eg god hjelp av Anne Grete til å kome meg på sikker grunn. Men det var ei veldig ekkel oppleving.

Ganske bratt opp nokre parti, ja.

Prins tok seg tid å kikke på utsikta frå ytst på ein kant kor det gjekk rett ned.
Endeleg høyrer eg eit forløysande ord frå ho framom meg - Yes! Vi er oppe. Vi hadde komme oss opp på Duå på 797 moh. Eg trudde den kanskje var 100 meter høgare - blant anna fordi det verka slik. Men vegen opp var bratt og delvis farleg - eg ville ikkje ha tatt med ungar opp der. Då eg kom opp på toppen til varden, oppdaga eg at det var ungar der... Korleis hadde dei kome seg opp. Jau, dei hadde gått frå Botterlia. Seinare på kvelden fann eg ut at den vegen er mykje lettare og kortare - dei går der på ski faktisk.
Så korfor er det då den bratte, mesta farlege ruta som står oppført i Stikk uts rutekart? Det er for meg ei gåte, og eg irriterar meg over det. Men: Nedturen skal eg altså fortelje i eit nytt blogginnlegg - og det vil heite: Viktig melding 2: Følg stimerkinga!

Varden på Duå.

Hadde det vore eit lettare skydekke, hadde vi nok sett heilt ut til Smøla. Litt til venstre er vel Freikollen.


Litt usikker på kva retning ein ser her.

Utsikt mot Trollvatnet og retning Molde.

Her trur eg bestemt at eg ser fjella heime på ein dag med mindre skyer.

Utsikt med retning Romsdalshalvøya og Sekken.

Etiketter