Totalt antall sidevisninger

mandag 11. juni 2018

Turblogg: Til å miste pusten av

I det forrige innlegget fortalte eg om turen til Vinnu. Kor mykje kulare er det ikkje å sjå fossen ovanfrå?! Bli med meg på tur :)




Forrige laurdag gjorde eg noko skikkeleg kult - eg angrar verkeleg ikkje: For 400 kr fekk eg sitte i eit toseters mikrofly og sjå Sunndal frå lufta! Det var verkeleg til å miste pusten av!

Straks klar for avgang!
Bakgrunnen for turen var at Sunndal Flyklubb feira sitt 50-årsjubileum, og eg var der som journalist. Rett og slett tok lysta overhand, og eg berre måtte ha ein flytur i godveret.
Kaptein på turen var Jan Hafsås, ein mann med 140 timar i lufta og er eigar av sitt eige fly. Flyet hans er av same typen som brukast når ein skal ut i villmarka i Alaska, og det er berre tre slike i Noreg. Flyet veig rundt 350 kg og er eit to-seters.
Turen starta nedover mot Sunndalsøra og eit lite stykke utover fjorden før det gjekk over fjella mot Øksendalen og oppover dalen.
Eg lar bilda tale og skriv på nokre tekstar under.

Klar for avgang - på tur å lette.

Utsikt mot Trollamassivet.

Vinnu og Vinnubreen. Bakerst ligg Kongskrona og Vinnufjellet.



Vinnu.

Vinnu og området ein må gå når ein skal på Furunebba.

Furunebba og Vinnubreen.

Furunebba, Kongskrona og Dronningkrona.

Sunndalsøra sett frå lufta.

Sunndalsøra og Tredal.

Sunndalsøra sett utover mot Opdøl.
Tredalssida.
Hydro. Men sjå der: Eit basseng! Det har eg aldri lagt merke til før... Kva brukast det til?
Sunndalsøra - sett oppover dalen.

Sett frå sida. Flyet flyg over området ved Vikskaret og Vikfjellet.

Sett utover Sunndalsfjorden mot Flåøya, Opdøl og Ålvundeid.

Utover Sunndalsfjorden og Viklandet.

Grøvelnebba og Sandvikdalen.
Flåøya, Flånebba og Opdøl.
Litjdalen - og langt der framme ligg Dalavatnet.
Litjdalen og Dalavatnet sett på litt nærmare hald.
Hårstadnebba.

Eg har tenkt lenge på at eg vil gå opp på Litjkalken. No har eg iallfall sett korleis platået oppå ser ut.

Litjkalken.

Hareimdalen og elva Hareima.
Grødalen lever verkeleg opp til namnet! Ein sjeldan grøderik dal.
Plutseleg kom eit fly dragande med eit seglfly etter seg.
Vinnu flyplass sett frå sida. Riksveg 70 lenger ned i bildet.

Utsikt oppover forbi Hoås.
Utsikt nedover dalen. Hovuddelen av Grøa på venstresida av elva.


Utsikt ned mot riksveg 70 og Sunndalpotets store hall.

Nedre del av Grøa.
Artig å sjå huset mitt frå lufta :)
Huset mitt og resten av Jøntelhaugen sett framanifrå.
Landing på Vinnu:

Takk for følget - håpar du hadde ein like fin tur som eg hadde :)

torsdag 7. juni 2018

Turblogg: Omkransa av fossar og elvar i Sunndal

Onsdag hadde Prinsen min og eg oss ein tur i fossane og elvane sitt rike på ein rundtur mellom fjellgardane øvst i Sunndal. Det var ein herleg, herleg tur!

Her ser ein noko av ruta eg skal gå. Bildet er tatt frå Svisdal.
Eg hadde bestemt meg for å ta rundturen frå Jenstad til Åmotan og vidare opp til den avsidesliggande garden Lundli. Vidare skulle eg følgje turiststimerkinga til Jenstad. På kartet under her (frå www.ut.no) er turen innmerka.


Som ein ser på kartet, er det fleire vegar å kome seg til Lundlia. Eg tok den brattaste, og her kjem det litt om korleis turen er.
Turen startar frå Jenstad. Det er ei driftig lita grend med rundt 20 fastbuande. Her er det mykje idealisme og pågangsfulle folk som bur. Mellom anna er mykje av aktiviteten til Visit Waterfalls aktivitet lokalisert - her kan nemnast traktorsafari frå Jenstad til Middagshjellan.

Når du køyrer frå Gjøra og opp mot fjellet, skal du ta til venstre når du kjem til desse skilta. Då er det 2 km til Jenstad.

Her startar/ sluttar turen. Billettautomaten er høgst moderne og tek kort.

Jenstad sett nedanifrå.

Svøu nedanfor Svisdal sett frå Jenstad.
Frå parkeringa på Jenstad (kostar 30 kr) går turen rett nedover lia. Ein skal rundt 150 høgdemeter nedover før ein kjem ned til Åmotan. No for tida er lia tørr og fin. Turen ned til fallet til Svøu tar eit lite kvarter å gå.

Heile denne turen er PERFEKT merka! Du veit akkurat kor du skal gå.


Det er noko eige når ein høyrer lyden av fossen kjem nærmare og nærmare. Spesielt i vårløysinga er Svøu staseleg å sjå på med sitt 156 meter høge fossefall.


Dei fleste bilda frå Svøu er tatt i mai då vi var på familietur til Åmotan.




Frå det flotte fossebruset gjekk turen vidare mot Åmotan. Det er nemleg stikk ut-postkasse litt lenger borte. Fordi området har ei svært gammal naturhistorie, er det mange plakatar sett opp med informasjon om stadane.


På vegen mellom fossen og stikk ut-postkassa er det ein plass som er litt vanskeleg å ta seg forbi, men i forbindelse med opprusting av stien og Jenkabrua, brua over elva lengre borte, er det sett opp trapp som fungerer veldig bra. No slepp ein iallfall å klatre.

Prins var litt usikker på korleis han skulle komme seg ned.

Første mål nådd: Stikk ut-postkassa som heng like ved Jenkabrua.

Jenkabrua er fortsatt ganske ny, men Prins er litt usikker her og om han kjem seg over.
Viss ein er på familietur og har god tid (ikkje skal andre stadar), vil eg absolutt foreslå å ta ein tur til gapahukområdet i Åmotan. Her er det flott ordna til med bålpanne og sitteplassar. Ta med litt ved (og noko ligg der) og grillmat og ha det triveleg!


Utsikt frå gapahukområdet mot Svøu.
Så - då var vi retteleg klare for tur - Prins og eg. Som nemnt, det er godt skilta, og her står Prins og lurer på kva veg vi skal gå. Det vart høgre mot Lundlibakken.


Etter å ha gått ei kort stund, skal ein så gå til venstre. Der startar den lange bakken opp mot Lundlia.

Svøu - fallet er 156 meter høgt.
Svøu sett frå starten av bakken.

Heile vegen går det oppover og oppover, og ganske kraftig oppover og. Men det er fin og tørr sti. Ein skal opp omlag 300 høgdemeter. Og ein går inne i skogen. Etter å ha gått ei lang stund - i mitt tempo i underkant av ein time - trur ein at ein begynner å sjå opning i skogen - og sanneleg stemmer det. Men før ein kjem så langt, kjem ein til restane etter det vesle småbruket Lundlibakken nede i lia. Som det kjem fram av informasjonen i bildet under, drog Ole Johnsen Lundli ut frå Lundlibakken til USA, kor han vart først prest og sidan senator. Ikkje verst når ein tenker på korleis det måtte vere å bu midtvegs i ein lang og tung bakke. Det er og ganske utruleg at denne lange bakken og vidare over elva og opp lia til Svisdal var skoleveg for ungane i Lundlia fram til 1952.


Restar etter huset på Lundlibakken.

Ja visst kan ein begynne å sjå opning i skogen.

No begynner Prins å bli optimist - snart slutt på den lange, bratte bakken.

Men først var det nokre tufter til å sjå på. 

Heldigvis er det fortsatt mange sauer i skogane rundt Lundlia.
Nedst i Lundlia kjem det eit skilt med avstandar. Frå Jenstad har vi allereie gått 2,5 km. Bakken opp frå Åmotan er godt over 1 km lang.


Snart framme på delmål 2: Lundlia.

Tilbakeblikk og overblikk.
Så kjem husa på Lundli til syne. Det er eit lite småbruk som har vore bebudd i fleire århundre. Ein skulle ikkje tru at det går an å bu på Lundli, men det gjer det. Eit ektepar bur der, og kona i huset, Keiko, er frå Tokyo!



Eit kjent motiv frå Lundlia. Utsikt nedover dalen. I det fjerne ser ein Jenstad.

 

Svisdal i det fjerne.
Sidan eg kjenner mannen i huset litt, stakk eg innom ein liten tur. Der i garden var det hektisk aktivitet for å førebu verdsbarnedagen på Sunndalsøra i helga. Eg stikk innom neste gong eg fer forbi, og det må eg gjere i sommar.


Så eg ruslar vidare. Neste mål er stikk ut-postkassa ved brua like ved Lundlia. Også her støter ein på eit skilt som fortel om alle moglege retningar ein kan gå. Når du følgjer skiltinga mot Vangshaugen og Grøvudalshytta, kjem ein først til Røymoen. Det er den høgaste liggande garden i Sunndal. Det er ca 6 km å gå frå dette skiltet til Røymoen. Følger ein skiltinga mot Åmotdalshytta og Dindalshytta, kjem ein til Dovre. Det er draumen min å gå der.


Åmotan betyr jo "elvemøte" eller "der elvane møtast". I Åmotan i Sunndal er det fire elvar som samlast og renn vidare i samla flokk nedover Grøvu til elva møter Driva på Gjøra.

Passering av elva Reppa.
Delmål tre nådd: Stikk ut-posten ved Liabrua. Då begynner dei siste kilometra mot Jenstad.


Liabrua.
Det er slettes ikkje nokon autostradaveg mellom Jenstad og Lundlia, men det er køyrbart. Mange stadar er det mer som ein skogsveg. Tenk så underbart å vandre her... Kjenne lukta av skog og høyre på alle fuglane.... Ikkje så rart at eg måtte ha meg ein matpause på ein stubb her :)


Sein lunsj i det fri :)

Dette er einaste bekken ein må over.
Etter å ha gått ei stund, kjem det eit skilt som fortel at stien ned mot venstre fører mot Lindalsfallet. Sidan målet mitt var å gå mest mogleg på sti, tar eg av.


Hogget: Utkikspunkt, og her går det rett ned nokre hundre meter.



Der nede rinn Lindøla.
Etter å ha gått eit stykke til, kjem eg til den staden eg vona eg skulle passere. Eg hadde nemleg sett nokre fine bilde frå brua over Linndøla. Rein idyll!!!


Brua og kvennhuset sett frå motsatt kant.

Blir dette retning Linndalen kanskje?

Retninga mot Sunndal. Her skyt Linndøla fart før ho buldrar ned fjellsida litt lenger nede i lia.

Ein er ikkje så langt unna vegen om ein går stien.

Utsyn mot Hælfjellet (1197 moh) - også eit av mine ønskemål.
Prins og eg gjekk vidare, og då kom vi til eit punkt som heiter Mælan, 765 moh. Her tar ein til høgre om ein vil til turisthytta Gammelsætra. Det er rundt ein kilometer å gå frå dette punktet. Men eg skal til Jenstad, og eg skal ikkje følge vegen. Derfor tar eg ned til venstre og følger stien forbi Lindalsfossen. 



Då var det selfietime! Heldig som har Prins å gå tur med. 

Her har det gått ras. Pass på!
Då nærmar eg meg det offisielle utsiktspunktet mot Lindalsfossen. Stien til utkikkspunktet er stengt på grunn av det raset som er på bildet over. Men når ein følger stien nedover lia, er det fleire sjansar å sjå fossen.
I liene her kjente eg verkeleg at eg gjekk ein tur på stien og søkte fred og ro - og sanneleg høyrte eg gauken og i lia, ikkje alt for langt unna.




Tid for pause kanskje?
Så kjem endeleg Lindalsfallet fram i all si fylde! Ganske staseleg og absolutt eit høgdepunkt på turen.



Godt skilta for å finne det nedste utkikspunktet.


Frå det nedste utkikspunktet er det vel ein kilometer til Jenstad. Ikkje langt unna utkikspunktet møter eg eit nederlandsk par som vil sjå. Eg fortel sjølvsagt at det er til å miste pusten av - til og med for ein som bur i Sunndalen. Det syntes dei var rart :)
I det eg nærmar meg, ser vi husa. Men vi må ta ein liten runde på yttersida av gjerdet, og kjem ned der bomvegen opp i fjellet startar.


Betalar du 50 kr, kan du køyre innover i fjellet mot Middagshjellen.
På denne rundturen i eit rike av fossar og elvar skal Reppfallet få avslutte. Det var ein UTRULEG fin tur - Prins og eg koste oss frå ende til annan. For meg vart dette ei viktig trening i å gå lengre turar aleine. Med mange delmål undervegs, var ikkje det noko problem. Denne turen gjer eg gjerne igjen! Og eg vart skikkeleg gira på å teste ut alle dei andre stiane og. Dette er eit eldorado å gå i!
Vi brukte god tid og hadde fleire pauser. Då gjekk det fort over fire timar. Men det var verd det!


Etiketter