Totalt antall sidevisninger

lørdag 27. januar 2024

No er mørketida snart over - og eg startar sykkelsesongen

Kjære brødre og søstre! No ser vi at ettermiddagane er lengre og at sola er på veg tilbake - vi kjem oss gjennom det denne gongen og.

På veg til arbeid i fullmåneskin... Det er nettopp då eg skjønnar korfor eg syklar til arbeid.
Har du tenkt over kor mange som synes vinteren er ei tung årstid å komme seg gjennom? Dei tunge tankane om kor vanskeleg vinteren er kan komme i ein lett grad ein kallar vintertrøyttheit eller i ein tyngre grad som er av meir depressiv karakter. Forskarar trur at opp mot 10 prosent av alle i Noreg slit med ein eller annan form for vinterdepresjon når året er på sitt aller mørkaste.

Kvar haust seier eg til meg sjølv at vinteren som kjem blir bra. Det blir fint med mørket, fint med snøen - alt blir fint. Det prøver eg å fortelle meg sjølv - overbevise meg sjølv om. Og så har eg planar om korleis vinteren skal bli - kva eg må gjere for at vinteren skal bli fin.

Men vinteren er jo aldri lik frå år til år. Nokon gonger kjem han i desember, nokon gonger kjem han i januar - og omtrent alltid kjem han jo. Denne vinteren kom overraskande tidleg. Allereie 
i midten av november sette eg sykkelen i garasjen - med piggdekka på... Tanken på mørket, snøen og kulda tok overhand - dei negative tankane om mørket, snøen og kulda.
Det er jo ikkje slik at eg ikkje likar mørket, ikkje likar snøen og ikkje likar kulda - for dei har jo noko fint i seg. Mørket er fint når eg kan tenne lys inne - eller gå på tur i måneskinn. Snøen er fin når han kjem på ein kaldvérsdag, for då er han ingen plage - og snø må vi jo ha når det er vinter. Og kulda er fin når det er nokre få kuldegrader - det er ikkje så vanskeleg å kle den kulda ute.
Men denne vinteren er lang, denne vinteren begynte tidleg, denne vinteren går like sakte som dei andre vintrane - særleg januar. Januar månad er like lang som dei elleve andre månadane til saman... For i januar kjenner eg på eit sakn, og det er ikkje etter fleire mørke dagar. Nei, eg saknar sola som eg ikkje har sett på mange månadar - eg saknar lyset som kan fylle auga mine og sinnet mitt. For det er sinnet mitt som treng sola og lyset - sinnet som løftar opp sinnsstemninga og gjer det lettare å stå opp om morgonen.
Om morgonen vil eg stå opp og gå rett inn i kleda eg har på meg når eg syklar til arbeid. I staden har eg gått rett inn i arbeidshabitten og gått i bilen for å køyre til arbeid. I to månadar har eg gjort det no. I to månadar har eg mangla engasjement til å bruke tida til å herde meg mot alle dagane med ti kuldegrader, mangla engasjement til å ta vare på heimen og finne på noko ekstra. Slik blir det når mørket tar overhand om vinteren.

Eg budde fleire år i Tromsø, og eg hugsar det var tungt - særleg dei par-tre første vintrane. Eg hugsar spesielt ein januar som var ikkje berre lang, men stygglang. Men eg kom meg gjennom det. Men vintrane i Tromsø kan vere stygglange - som den vinteren kor det var snørekord: 2,40 meter snø 29. april 1997 - det var bart offisielt 10. juni på vérmeldinga i byen det året. Men då kom sommaren med ein gong, og alle sorgar var gløymt. 
Eg hugsar og den vinteren det var 2,14 meter snø 14. mars 2000 i Tromsø. Den vinteren starta tidleg, men tunge kjensler om snøen var blanda med tung sorg for den kjære tanta mi som døydde. Snøen snurpa seg i halsen på meg så eg knappast fekk puste. Før vinteren var på sitt verste, måtte eg kaste inn handduken og ta ein time out for å dra heim til Romsdal for å finne meg sjølv - snøflyktning. Etter eit par veker sørpå var det greitt å dra nordover att, men det var jo då det "plutseleg" låg 2,14 m snø på bakken...

(Her vel eg å sette inn ein digresjon om dette i parantes: Eg hadde jo bil på denne tida der eg budde i byen, og om det var dekka, bilen eller vegen som var dårleg, skal vere usagt, men eg trøbla veldig på det snøate føret. Støtt og stadig køyrte eg meg fast eller eg stod og spønte. På det tidspunktet var eg medlem av NAF, og dei hadde gratis bergingshjelp til medlemma sine... Eg vil nok ikkje seie at eg utnytta det rått, men eg gjorde meg absolutt nytte av tenesten... Og på NAF-kontoret kjefta dei på meg og sa at eg kunne jo ikkje berre kaste meg på telefonen til dei... Og eg blei lei meg, for eg hadde ingen som kunne hjelpe meg... Meeen, enden på visa vart at dei innførte eigenandel på bilberging... Eg håpar verkeleg ikkje det var berre på grunn av den håplause kunden Ingunn...)

I Tromsø er det to månadar med mørketid. Frå 23. november til 21. januar er sola borte frå sentrum av byen, men allereie ved nyttår, knappe to veker etter solsnu, merkar ein at dagane har fått lys i seg. Lys betyr håp - lys skaper håp, håp for det nye året og ei tru og vissheit om at sola kjem. Likevel velte eg å flytte sørover igjen -  eg vart aldri heilt herda.

Frå Tromsø hamna eg via Kristiansund (kor sola skin heile året!) til Sunndal. På    eigendommen kor vi budde først her i bygda, er det lang mørketid... Allereie 12. oktober går sola bort der - og kjem att 1. mars. Då kjente eg det var tungt å finne håpet i meg - blytungt. Og eg trur mesta januar månad der var dobbelt så lang som ein lang januar er her eg bur no.... Fleire gongar har eg sagt at mørketida i Tromsø var som ei lys sommarnatt i forhold til mørketida på huset der eg budde først her i bygda.
Heldigvis flytta vi derifrå, og her som heimen min er no, kjem sola allereie 4. februar - og det er veldig, veldig snart. Vissheita om at sola kan skinne på huset mitt i eit minutt eller kanskje to akkurat 4. februar rundt klokka 12.15, gjer at eg ser at januar er snart over. No er eg snart gjennom mørketida.

4. februar 2023 ca kl. 12.15.
Viss du spør folk rundt omkring, og slettes ikkje berre her i mørketids-Sunndal, vil du snart høyre at vinteren er lang, mørk og tung. Det kan opplevast meir som ei bragd å orke å komme seg gjennom vinteren når rullegardina går ned mange veker før jul. Og nettopp då er spørsmålet kva ein gjer med det - korleis kjem ein seg gjennom det? Kva gjer eg for å komme meg ut av den negative sirkelen for å komme på rett kjøl att?

"Om eg ikkje får begynne å sykle igjen, blir eg tullat", tenkte eg denne veka. Det var og utleia av eit bilde frå i fjor som dukka opp som minne på Facebook. Det var verkeleg tid for å finne fram att sykkelen - ta rev i segl - og rett og slett, som i Kompani Lauritzen: Arbeide med å bli ein bedre versjon av meg sjølv.
Behovet for frisk luft og ein måte som tar meg lengre tid for å komme til og frå arbeid, slik at eg får blese ut av hovudet - det var det eg trong. Og resultatet er bra: Etter tre dagar har eg sykla omlag seks mil fordi det er ei mil kvar veg. Skal eg rekke 100 mil før sommarferien, må eg skunde meg.
Bildet under her er frå dag 1: onsdag. Det øvste bildet er frå dag 2: torsdag morgon, 11 timar før fullmåne. Det er nettopp på eit slikt tidspunkt eg skjønnar korfor eg syklar til arbeid, korfor det er så ekstremt viktig til meg. Den følelsen av magi og fellesskap - det er berre månen og meg.
I eit innlegg ein annan gong skal eg fortelle korfor sykling tiltalar meg... Men denne gongen nøyer eg meg med å vise til det øvste bildet - det er grunn nok for meg! 


Sykkelen og eg - BFF!


fredag 19. januar 2024

Turblogg: Sommarens supersykkeltur Eidsvåg - Eikesdal t/r, del 4: Retur til Eidsvåg

Turen nærmar seg slutten, men eg må sykle tilbake til Eidsvåg igjen. Her er siste del i historia om sykkelturen til Eikesdal.

Alt har ein ende, også besøka på Hoemsetra, og på ny går turen over Eikesdalsvatnet. Det er tid for å finne vegen tilbake til Eidsvåg. Sykkelen står og ventar på meg på parkeringsplassen, så når hjelmen er på hovudet, er det berre å gjere meg klar i både kropp og hovud for fire mil tilbake til Eidsvåg.
Viketunnellen gjer eg fortare unna denne dagen, for der han går litt oppover på veg innover Eikesdalsvatnet, går han jo tilsvarande litt nedover på returen. Dermed brukar eg fem fine minutt mindre gjennom på veg mot Øverås - men sikkerheita med lys og refleks er den samme. 
På Øverås stoppar eg sjølvsagt for studere fjella, vatnet og refleksjonen - det som eg elskar i sjela mi så inderlig sterkt - før eg syklar vidare ned gjennom Eresfjord. I det eg syklar ut av bygda, passerer eg skiltet som viser at det er 17 km til Eidsvåg. Eg hugsar den gong i tida vi måtte reise med ferga til Øverås. Då stod det eit skilt på kaia som fortalte at det var 28 km til Eidsvåg.


Like utanfor bygda, i det som heiter Paulen, er det ein stor klatrevegg. I gamlare dagar, fram til eg var lita jente, gjekk vegen under berget der, men no fungerar fjellet som ei leikegrind for dei som elskar å klatre.

NB! VIKTIG INFORMASJON!

Sykkelturen langs vakre Eresfjorden går vidare - og det er heilt speglblankt. For meg er noko slikt rein nyting. Eg kunne eigentleg berre blitt der og nytt det vakre i ei lang stund. Men eg har eit tidsskjema, ein bussavgang, eg skal rekke - og det er meldt regn. Så dermed er det berre å trakke vidare.

Svarttind speglar seg i Eresfjorden.
Eg stoppar på Godtemplaren og skriv meg inn i idrettslaget si sykkeltrimbok, slik eg gjorde på tur innover. Turen går vidare forbi Bugge, før eg også denne dagen stoppar på Ut-Bugge for å signere i sykkeltrimboka der. Samtidig tar eg tid til å helse på krøttera der - og som ein ser: Der eg har ein time tidlegare, er det tydeleg regnvér. Alle teikn tyder på at det er på veg utover, og eg vil helst ikkje bli våt.


Sidan eg enno har litt tid og regnvéret ikkje har komme heilt ut til Eidsvåg, bestemmer eg meg for å legge inn ein Stikk ut-tur i turen. Dessverre har eg ikkje tid å gå til Prestaksla, men tar ein tur langs Bjørnsonstien. Her kan du få vite om denne turen:
Det er ei felles avkøyring for turane til Prestaksla og Bjørnsonstien, men parkeringa til Bjørnsonstien er nede ved vegen, mens ein må køyre eit par hundre meter oppover for å komme til parkeringa til Prestaksla. 
Turen langs Bjørnsonstien er i stor grad den gamle traséen til vegen innover mot Eresfjord. No er det ein triveleg skogssti. Det er ikkje så mykje utsikt langs stien, men det er sett opp nokre plassar å sitte ned. 
 

I alminneleg tempo tar det rundt tjue minutt å gå stien til ende, og der blir ein møtt av eit flagg - og utsikt innover mot Skjorta. Mens Bjørnson hylla Skjorta - "se, der inde Skiorten" - så er ikkje utsikta til det monumentale fjellet særleg slåande den dagen eg er på Bjørnsonstien.
Tilbake på vegen igjen syklar eg to hundre meter fram til Nesset Prestegard. Tidlegare var det prestebustad, og det var jo derfor Bjørnstjerne Bjørnson hadde tidlege barndomsår der. Og derfor har Nesset Prestegard ein særeigen plass i både lokalhistoria og den nasjonale historia. Tida i Nesset forma Bjørnsons forfattarskap, og gav såleis inspirasjon til både Arne, Synnøve Solbakken, En glad gutt, historia om Blakken og om eit barndomsminne (han er vitne til ein som blei halshogd) - og utvilsamt og til "Ja, vi elsker".
Nesset Prestegard var for eitt eller to år sidan rehabilitert, og er no open for besøk og omvisning. Fjøsen er jamnleg i bruk til ymse arrangement.
Eg har ikkje tid til noko omvisning denne dagen, og sykkelturen går vidare i retning Eidsvåg. Eit kort stopp for å ta bilde av det som frå gammalt av heitte heiter Schnitlertun. Allereie for hundre år sidan heitte dette huset Schnitlertun Hotel & Pensionat, mens det i dag heiter Eidsvåg Fjordhotell. Men i mellom desse to hotelldriftene har det vore mykje forskjellig aktivitet i huset. I mi levetid har det vore aldersheim, nærradio, vevstue og no, hotell.
Men kven var Schnitler som gav namn til huset?
Det var ein kaptein Schnitler som var veginspektør i Vestre Nordmøre veginspektørdistrikt på 1850-talet, og som hadde eit vesentleg ansvar i planlegginga av vegen i Eikesdal. I "Vegbygging og vegvedlikehald i Eikesdal" av Bjarne Rekdal og Romsdal Sogelag (1984) står det at han budde på Vorpenes i Eidsvåg, det vil seie garden som ligg i bakken ovom Schnitlertun. Kaptein Schnitler er ikkje referert med noko fornamn, og når eg prøver å leite i kjelder, dvs. Digitalarkivet, er den einaste eg finn busett på Vorpenes i Eidsvåg med Schnitler til etternamn, ein som heiter Ebbe Carsten Schnitler, fødd 1809 (døydde i Tromsø i 1864).
På nettsida Vorpenes finn eg informasjon om at Vorpenes-garden blei skilt ut frå Nesset Prestegard tidleg på 1600-talet, og fungerte saman med prestegarden som kyrkjegods. Den kom inn i Schnitler-slekta i 1763, og vart i familien gjennom fire generasjonar i 111 år. I 1765 vart garden ein embetsmannsgard, og kaptein Ebbe Carsten Schnitler var i løpet av dei fire generasjonane den mest markante eigaren av garden, og han var og ein arg rival til Peder Bjørnson, Bjørnstjerne sin far. Schnitler virka som ordførar i Nesset kommune i perioden 1846-1849.
Huset Schnitlertun har ikkje namnet etter den nemnte kapteinen, men etter hans dotter, som i følge Kulturminnefondets sider frå mai 2023 fortel at huset vart reist av Sophie Alethe Schnitler (f. 1844), i 1926. Ho var gift med sokneprest Søren Koch i Surnadal, men vart skilt frå han. Etter skilsmissa flytta ho til heimbygda Eidsvåg, og gjekk då i gang med å sette opp eit hus som skulle bli heim for eldre, fråskilte kvinner. Før ho døydde, overførte ho eigedommen til Raudekrossen, som skulle vidareføre hennar ønske om at huset skulle vere ein heim for eldre, fråskilte kvinner. Mannfolk hadde faktisk ikkje rett til å gå inn i huset i det heile.
Men Raudekrossen lukkast ikkje å halde huset i drift etter Schnitlers intensjon, og dei leigde huset ut til ei frøken Brecke, som så starta med hotelldrift under namnet Schnitlertun Hotel & Pensjonat. Hotellet vart svært populært på 1930-talet, og hadde gjestar frå både inn- og utland.
Mange år seinare, på slutten av 1950-talet, vart huset til aldersheim, men ikkje berre for eldre, fråskilte kvinner, men for alle som hadde behov for ein plass på aldersheimen. Eg kan hugse bestemor og eg gjekk frå sentrum av Eidsvåg til gamleheimen ein gong i rundt 1979 for å besøke gamle tante Marie, som budde der siste tida ho levde. Men eg meiner å hugse at vi stoppa der for å selje den "berømte avisa" Eikesdalingen våren 1985. I såfall vart det avvikla som aldersheim like etter, for då Nessetradioen starta opp i rundt midten av 1980-talet, var det oppe i 2. etage der.
Schnitlertun reklamerte i si tid for at det hadde fine uteområde og ei fin strand, og når ein ser ned mot sjøen frå hotellet, stemmer det heilt. Sjølv om mykje har vore gjort med stranda der dei siste åra, var den nok eigna som strand allereie for nitti år sidan og.
Eg ser over mot Eidsvåg sentrum - turen er snart over. Eg slapp regnvêr på turen utover, og det siste eg skal gjere er å trykke inn Stikk ut-koden like ved rådhuset - før eg kjøper mat og strekker beina på verandaen til mamma :) 
Det var turen sin det! Takk for alle som fulgte med gjennom å lese fortellingane mine :)



mandag 1. januar 2024

Turblogg: Sommarens supersykkeltur Eidsvåg - Eikesdal t/r, del 3: Til Finnset og Slette

Turen i 2023 gjekk tilbake til parkeringa vår ved Eikesdalsvatnet. Men i 2021 fortsetta turen oppover bygda og så langt ein kan komme innanfor Finnset.

Då eg var unge, var det grusveg oppover heile Eikesdalen, men dei siste åra har vegen vore asfaltert - heldigvis, må ein no seie.

Så turen min går vidare forbi Reitan, det som ein gong var både gard og pensjonat og postkontor. 

Eg tar ein rask stopp der stien oppover lia mot Sandgrovbotn går. Opp her strena demonstrantane på veg til demonstrasjonen mot utbygginga av Mardalsfossen i 1970. Det heiter at dei som kom rett frå jazzfestivalen i Molde visstnok gjekk berre i småsko og tresko - og gitaren bar dei visst og i handa. Kven visste vel før festivalen starta at dei plutseleg skulle hamne oppe i fjellheimen som demonstrantar?!

Det er mesta flaut å seie at eg berre har vore halvvegs oppe i lia, men satsar på at det blir tur heilt opp dette året. Det er jo mange attraksjonar oppe i Sandgrovbotn. For å starte med den ein ser i bildet - til venstre for Sandgrova ligg fjellet Børa, som er 1247 meter høg. Oppe der demonstrasjonane fann stad er det reist ein minnestein, og følger ein vegen utover Mardalsbotn heilt til ende, går det sti ned langs Vestre Mardøla. Der får ein nydeleg utsikt bort til Mardalsbotn.

Men NB! Dette veit eg berre fordi eg har sett det på bilde, og ikkje fordi eg har sett det sjølv. Men når eg har sett dette sjølv, lovar eg å berette om det her.

Stien til Sandgrovbotn og vidare til Isfjorden går opp lia her.

Første stopp på turen blir den ærverdige turistattraksjonen Arne-steinen. Her stod det ein gong ein alm, og i 1858 satt Bjørnstjerne Bjørnson under den almen og forfatta bondefortellinga "Arne". Derfor vart denne steinen sett opp eitt hundre år seinare, 1958, til minne om dette, og steinen heiter Arnesteinen og står i Utigard.


Frå Utigard går turen vidare opp til Oppigard. Gardsnamna i Eikesdal er ganske greie. Når du er ferdig med Reitan, kjem du først til Utigard, så Austigard og så Oppigard. Og i Oppigard ligg Eikesdal kyrkje frå 1866, og der er både pappa, søster mi og eg døypte og konfirmerte, og broderen er konfirmert der.


Kyrkja sett frå nabogarden som har den fine rosehagen.
Frå rett ovom Oppigard startar det som er skilta Gammelvegen. På oppslagstavla står det ein notis om at vegen opp gjennom Eikesdalen vart påstarta allereie i 1828. Men det tok si tid å få vegen ferdig, godt over ti år. Det er jo ikkje så rart når det var kvar enkelt gard som skulle stille arbeidsfolk til disposisjon i korte arbeidsperiodar på tre dagar om gongen. Gardane i nedre del av bygda bygde den vegstubben, mens arbeidet langs Litlevatnet, som slettes ikkje var ufarleg, var eit fellesskapsprosjekt som gjekk over fleire år.

Det er nok forresten ikkje ei kjent sak, men i Oppigard renn og to av verdas høgste fossefall! Det eine er Bruåna som ein ser skiltet til. Den startar å renne på mellom 1000 og 1100 meters høgd før ho til slutt endar ned i Aura på rundt 50 meters høgd. Dessverre er fossen regulert, men har litt vannføring. For nokre år sidan var det ein stikk ut-post ved elva like ovanfor vegen.

Den andre høge fossen ligg på motsett side, og det er Rangåna, som startar si ville ferd nedover lia på rundt 1100 meters høgd.   


Rangåna burde ha anerkjenning som ein av verdas høgaste fossar,
der han startar på godt over 1000 meters høgd å renne.
Verdas høgste fossar i Eikesdalen er eit tema som eigentleg er verd eit blogginnlegg åleine.

Mi kjelde om vegarbeid er "Vegbygging og vegvedlikehald i Eikesdal" av Romsdal Sogelag frå 1984. Når ein les der, ser ein fort at Bruåna var eit rett smertens barn når det var uvér, for det var slettes ikkje uvanleg at elva/ fossen fløymde over av vatn eller snø og øydela den skjøre brua som gjekk over ho. Kanskje var det såleis ei praktisk forordning at elva vart utbygd seinare, slik at skadane då truleg vart mindre.

Ferda går vidare til det som på skiltet kallast Hølsteingjerdet. Eg meiner å hugse frå barndommen at denne marka heita Linset, men det namnet står ikkje på kartet eg brukar (ut.no).

Du lurer kanskje på om det er hoggorm i Eikesdal? På nettsida www.eikesdal.no kan du lese dette sagnet om korfor det ikkje er orm der.


Det artige med å ta ein slik avstikkar som gammelvegen er, er å oppdage noko nytt. Slik som denne digre Ryabrekksteinen. Synet av den fortel i grunnen alt om korfor vegen ikkje kunne ligge der. 
Det er mange slike store steinar som har namn og som det er skilta til langs gammalvegen, men eg sjekka ikkje ut alle. Vegen går mest på øversida av hovudvegen, men og litt på nersida. Det gjeld spesielt ned mot Litlevatnet, kor det var ei stor ur, Digerura.

I den nemnte kjelda får ein lese om kor krevande det var å bygge vegen oppover bygda på område som var svært rasutsett. På 1800-talet fungerte det på den måten at kvar garde eigde eit vegstykk, så også bøndene på Vike og Hoem eigde eit stykke veg i Eikesdal. Det gav plikt til å drive sommarvedlikehald av vegen, men og utbedring etter flom og ras. I heftet står det at bøndene på Vike og Hoem fekk eit slags fritak frå vedlikehald utanom sommarsesongen. Først i 1925 fekk desse to gardane offisielt fritak frå plikta om å gi naturalarbeid på Eikesdalsvegen.


Til mi store overrasking oppdagar eg og ein fritidsbustad eg ikkje hadde peiling på var der fordi eg alltid har køyrt den vanlege vegen. Men då vegen gjekk der i gamle dagar, gjekk han rett forbi huset. Tenk så herleg å ha eit hus folk knappast veit eksisterer!



Turen min går vidare oppover, dels langs denne gammalvegen og dels på hovudvegen. Det er fredeleg å finne ein slik skogsveg å ta seg fram på. Fuglane syng og ingen veit at du er akkurat der på di eiga oppdagingsferd.



Ved Litlevatnet: Gammalvegen visast oppe i bildet.

Restane av mur viser eit område kor vegen gjekk.
Litlevatnet er idyllisk denne julidagen eg syklar forbi. I barndommen, då eg gjekk på Eikesdal skole, var vi fleire gongen på skøytedag på Litlevatnet når det var attfrosen.

Bekken på andre sida av vatnet heiter Slettabekken, og startar å renne på mesta same plassen oppe i fjellet som Rangåna i Oppigard.


Tid for ein sjølvie...

Denne har eg ikkje utforska, og veit såleis ikkje noko om den.
Eg syklar vidare, og stoppar ikkje på Sæter-gardane, sjølv om det er mykje historie å fortelle der og. Men eg stoppar ved gamleskulen på Sæter og tar eit bilde. Den har ein plass i familiehistoria som ikkje skal gløymast, nemleg historia om då pappa som gutunge blei sendt dit som elev for å forhindre nedlegging av skolen.

Eg er usikker på årstalet, men pappa var fødd i 1941, så det kan ha vore skoleåret 1952-53. Det var nemleg ganske tett i tid på at bror hans Knut omkom i ei motorsykkelulykke, og det skjedde sommaren 1952. På den tida måtte små barn handtere si eiga sorg, det fanst ikkje vaksne som kunne hjelpe dei, og pappa har fortalt han låg i senga og gret og sørga over bror sin.

På Sæter og Finnset skole, som eg ser Digitalt Museum brukar som namn på skolen, var det lite elevar, og spørsmålet var korleis ein kunne sørge for drift minst eit år til. Det var då nokon kom på at gutungen på Hoemsetra kunne sendast øvst i dalen for å gå på skole. Søndag ettermiddag tok han rutebåten til Eikesdal, og då måtte han gå heile Eikesdalen, dei 11 kilometra til Finnset, åleine. Uansett om véret var godt eller dårleg, om det regna, snødde eller bles, måtte han gå vegen oppover i mørket åleine. Når han kom til Litlevatnet, særleg i området ved Selskreda som er ei lumsk fonn, prøvde han seg ut på isen for å ha avstand om fonna kom. Likeeins måtte han gå ned dalen tilbake til rutebåten når han skulle heim på helgetur på fredagane.

På Finset hadde han godt losjement og gode leikekameratar som han kunne gå saman med til og frå skolen kvar dag. På den tida var Aura ei stor og flott elv, og ein kunne nær sagt gå ned i elva og fange auren med hendene. Eller ein kunne skyte ekorn... 

Sjølv om historia om pappa er ei rystande historie om korleis storsamfunnet brukte pappa som eit "utjamningsmandat", har heldigvis historia noko godt i seg og. At han budde trygt og godt på Finset, hos Marit og Nikolay, og at i nabogarden hadde han leikekameratar. 

Sjølv om eg nok ikkje visste om denne historia så godt då eg sjølv var unge/ tenåring, visste eg iallfall at det ikkje var storsamfunnet som skulle bestemme om eg skulle vere den som heldt skolen i drift i Eikesdal som einaste elev i ungdomsskolen. Om eg ikkje hadde bytta skole til Eresfjord siste året på ungdomsskolen, hadde eg blitt åleine i ungdomsskolen i Eikesdal. Den familiehistoria skulle ikkje gjenta seg.


I 2021 kunne ein endå møte sauar oppe i dalen. Det gjer ein dessverre
ikkje no lengre.
På Finnset møter vi att veghistoria som fortel om då det skulle byggast bru over til Finnset i 1838. Dette var jo ei bru som berre dei på Finnset ville ha nytte av, ergo var det ikkje noko samfunnet ville betale for... I 1854 vart det skrive eit brev til veginspektøren (kaptein Schnitler) om bruforholda på Finnset, og om korleis dei kvart år prøvde å bygge ei bru etter beste emne... Det var ei bru dei kunne ta seg over, men slettes ikkje utan livsfare. Og kom det flaum, forsvann brua i den. I brevet frå oppsittarane på Finnset vart det vist til at vedtaket om veg fram til Finnset ikkje var gjennomført så lenge det mangla bru. På same måte som til andre gardar i distriktet, burde det vere rimeleg at storsamfunnet tok sin del av kostnaden for å bygge brua. Mangel på bru hadde kosta to liv, og det var fare for at fleire liv kunne gå tapt. På den tida var det nødvendig med bru både over Breimega og over Aura. I rundt 1850 vart det bygd bru over Breimega, men den vart tatt av fonn i 1858.

Om brua over Aura til Finnset tok det verkeleg på tida. På eit kommunestyremøte i 1862 vart det bestemt at det skulle ikkje ytast tilskot for å bygge bru over Aura. I følge nemnte kjelde kom det bru, men det blir ikkje tidfesta. I 1871 vart brua tatt av flaum, og først mange år seinare, i 1888, var ei ny bru under oppføring. Teksten konstaterer og: "Det skulle ta mest 40 år før det vart opparbeidd veg frå brua bort til husa". Først i 1923 var den første skikkelege brua over mot Finnset ferdig, så ein kan trygt seie at dei venta jo ikkje forgjeves på Finnset, men sanneleg venta dei lenge.



Frå Finnset går turen med sykkelen innover i landskapet - i retning Aurstaupet. I 2021 var det stikk ut-post inne på det området som heiter Slette. Derfor tok eg med sykkelen innover for å få med meg denne posten.

Innover mot Slette, det er fleire kilometer innover, er det laga landsbruksveg, så det er høveleg å ha med sykkelen. 

Bekken på bildet under heiter Gjølbekken, og går oppover Finnsetlia. Turiststien frå Finnset oppover lia går ganske parallellt med bekken, mens Aursjøvegen kryssar bekken.



Slette ligg endå eit stykke til innover dalen.

Her startar stien mot Hessura. Eg har ikkje testa han ut.
Like innanfor Hessura ligg Per-Nilse-spranget. Namnet kjem frå ei segn om ein fredlaus kar som heita Per-Nils som på flukt frå folkehopen, og derfor måtte hoppe over her. Det kan du lese om i denne lenka. 



Eg trur at ein viktig grunn til at det vart slutt på stikk ut-post på Slette, er fordi det kom i konflikt med dyra. Krøttera er heilt sikkert snille, og dei gjorde ikkje meg noko, men likevel kjente eg på angst for at dei skulle vere farlege. Det trur eg heilt sikkert fleire enn meg har kjent på.


På Slette er det laga ei kjekk innhegning med ein gapahuk med grill. Ein kjekk plass å ha matpause før ein gir seg på vegen tilbake til, for dei fleste - bilen på Finnset, eller som meg: på sykkelsetet nedover dalen att.

Litt overraskande finn eg ut på kartet at også oppe i fjellsida heiter det Slætte, og under der er det eit parti som heiter Slætteråsa. Men Slette, der som gapahuken er, er det heilt flatt og fint. Fossen ovom Slette er på kart omtalt som Slættafossen, men eg veit lokalfolket kallar han Brudesløret.


Oppe på toppen her ligg Brønnhøa, det høgaste punktet på Aursjøvegen. Og det er det punktet ein kan begi seg nedover mot den plassen ein kallar Brønnhøbrøstet for å studere den ekstreme utsikta.

Så, då er det tid for å finne vegen nedover dalen. Eg har att rundt 25 kilometer å sykle før eg er framme på båtparkeringa vår, ein rett så fin ettermiddagstur i nedoverbakke.


Hugs å fylle flaska! Dette er ekte ferskvare!

På veg forbi Sætra fekk eg følge av kveldssola :) 

 

Etiketter