Totalt antall sidevisninger

Viser innlegg med etiketten Sunndal. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sunndal. Vis alle innlegg

fredag 19. februar 2021

Turblogg: Skal du oppsøke våren i Sunndal, må du gå til Valåsen


Ja, no kjem våren i full fart i Valåsen ved Rykkjem i Sunndal. Bli med meg på ein fin og rask trimtur til ein av dei hemmelege stadane i Sunndal.

Her ved stikk ut-posten kan du parkere.
Eg høyrte om Valåsen første gong i fjor - det er ei ganske hemmeleg perle som fleire bør vite om og finne vegen til. For meg var dette andre gongen eg var der - første gongen var tidleg i vinter på venninnetur. Då hadde vi med kaffi og noko å bite i og.

Viss du vil gå til Valåsen, må du køyre til Ålvundfjord og fortsette utover mot Rykkjem. Like utanfor Ålvundfjord kjem ein til eit skilt kor det står Drøppingstranda mot høgre. Der har du to val: Viss du har god tid, kan du parkere der og gå heile vegen derifrå, men viss du har det litt meir travelt, køyrer du ned til venstre og køyrer nokre kilometer - til ein kjem fram til vinter-stikk ut-posten og vegen kløyver seg i ein veg oppover rett fram og ein oppover mot høgre.
Ta den vegen som går rett fram oppover (trur det står eit skilt der om det) og følg den nokre hundre meter opp til fellesfjøsen. Akkurat no er det veldig glatt på det strekket, så mitt råd er gode sko eller å ha med stavar. Det går så vidt an å gå ute i kantane.
Frå fellesfjøsen kan ein sjå raude plastikklokk hengande i trea oppover lia.

2 km fram til målet i følgje skiltet.

Frå fellesfjøsen går det opppover og inn i skogen.
Første gongen eg gjekk dit, var Prins med. Når eg gjekk i dag, var han heime, så det er litt uvant dei gongene eg går på tur utan han ved mi side. Eg saknar han veldig på dei turane han ikkje er med. I vinter når det var iskaldt, måtte eg beskytte han mot verste kulda, så då var det begrensa kor lange turar vi kunne gå saman.
Stien går slakt og lett oppover lia. Det er berre eit par litt bratte bakkar - den eine er kanskje 100 meter lang, så høgdemetra ein kliv på turen, er ganske effektive.

Prins likte godt turen :)



Noko av det fine med turen er at dei to kilometra er eigentleg ganske korte. Turen er lettgått og no var det mange plassar kor våren var tydeleg på veg. Viss mildveret held seg, vil det vere bar sti i løpet av eit par veker. Då er verkeleg Valåsen den finaste plassen å møte våren i Sunndal - vil eg påstå!





Før ein veit ordet av det, er ein oppe. Frå fellesfjøsen brukte eg rundt halvtimen. Då kan eg skulde på at det var litt glatt somme plassar og at skoa begynner å bli veldig glatte. Så totalt rundt 45 minutt opp frå bilen, men det skal bli raskare når løypa blir mindre glatt.
Når ein kjem opp på den siste toppen, får ein auge på postkassa og ein benk - då er ein framme på Valåsen som ligg på rundt 240 meters høgd. Borte ved postkassa kan ein skimte ferga mellom Rykkjem og Kvanne mellom trea. 
Det er sjølvsagt fint å sette seg ned her og nyte ei eventuelt medbrakt niste, men legg nøye merke til skiltet som peikar mot venstre og fortel at der borte er det utsikt :)





Valåsen/ Storåsen 243 m.o.h.

Mellom trea kan ein skimte ferga over fjorden og Nordviksula i bakgrunnen.


Så er det tid for å studere utsiktsplassen, og den er verkeleg bonusen for turen. I det eg kom dit i rundt kl 16 fredag ettermiddag, forsvann sola bak Mulvikknuken. 
Også på utsikta er det ein benk å sette seg ned på. Ein fin plass ein kan nyte sola og grunne litt på livet - og la det vere på avstand ei lita stund.

Denne turen bør få plass på Morotur sine turskildringar og bør bli ein Stikk ut-tur denne sommaren. Dette er ein tur som fortener fleire besøkande :)


Sola forsvinn bak Mulvikknuken.

Fredag ettermiddag og eg har heile skogen for meg sjølv <3

Vinter på Valåsen i januar, og eg har antrekket gul og kul :)

Tone nyter det som er luksus i Sunndal i januar: Sol og utsikt :)

søndag 7. februar 2021

Turblogg: Terningkast 6 for fottur til Synnåhaugen

No har det vore lenge stille frå bloggen min, og det er på tide å vekke han opp etter ein lang vinterdvale. Det gjer eg med å fortelje om den flotte turen eg gjorde i dag :)


Som nokon kanskje veit, har det siste halvåret vore langt og vanskeleg - først og fremst fordi pappa døydde. No prøver eg å ta meg ut av vinterdvala - sola har trass alt kome på huset mitt - og då må eg starte å fortelje om dei fine turane som ligg rett foran beina på deg - klare til å bli gått.

NB 8. feb: Etter innspel på Facebook, har eg endra tittelen og innhaldet i teksten til det rette namnet på staden, nemleg Synnåhaugen.


I dag fekk eg endeleg moglegheit til å gå turen opp til det som heiter Synnåhaugen. Denne turen står ikkje omtalt i Morotur-appen, og dermed ikkje lett å vite om for den som ikkje er så kjent. Så derfor skal eg fortelje om denne turen.
Og turen startar frå Viklandet Trafostasjon på Viklandet. For å komme dit, må du følgje skiltinga Viklandet på sunndalssida av Øksendalstunnellen. Køyr fire-fem kilometer oppover bakkane til du kjem til det lille skiltet om at trafostasjonen ligg opp til venstre. Køyr oppover til du kjem til bommen og parker på parkeringsplassen der - ikkje køyr gjennom bommen.
Her startar du å gå.

Frå bommen går du oppover mot trafostasjonen, og like før du kjem fram, får du auge på spor i snøen på høgre sida av vegen. Det viser seg å vere ein særdeles velgått sti. Turen er veldig populær, og eg har sett mange bilde som er lagt ut frå turmålet. Stien går rett inn i skogen og tar deg oppover og bortover. For eigen del vil eg seie at eg kjende turgleda kom umiddelbart som eg gjekk :)
Nokre ord om temperaturen: Heime var det rundt -10 grader då eg drog, og eg let Prins få vere heime. Då eg kom fram til parkeringa, var det gått ned til rundt -7 grader, og eg begynte å angre på at eg tok blå og kald-antrekket i staden for gul og kul-antrekket... Eg rekna med det ville bli for varmt. Heldigvis gjekk det over all forventing.

Når snøen er borte, skal det vere ein varde her som viser
at stien opp lia startar her.
Etter nokre minutt er ein på øversida av trafostasjonen, og det
begynner å bli utsikt.
Den lettgåtte og finttrakka stien smyg seg oppover lia - det er berre ein plass som er skikkeleg bratt, elles er det veldig fint terreng. Det er rett og slett merkeleg eg ikkje har gått her før.
Undervegs treff eg fleire kjende, blant anna nokre trivelege eks-nessetgjeldingar, og vi var einige om to ting: For det første er dette ein tur fleire må få vite om (krev frå underteikna: No må turen få plass i morotur.no!). For det andre var vi einige om at dette minner om det vi var vante med heimefrå - turar i skogen på lette stiar. Det er noko eg saknar i Sunndal - det er veldig få skikkelege skogsturar, slik som denne.


Det med sola er jo eit evig tilbakevendande spørsmål, og noko av det viktigaste med turen var å sjå sola. Men slik sola står no, var eg ein halvtime for sein til å få utnytta solskinnet. Så akkurat no enno, bør ein ikkje kome opp til turpunktet seinare enn kl. 12.30, då har ein over ein halvtime att med sol.
Og då er vi over på spørsmålet om kor lang tid ein bruker på å gå opp til Synnåhaugen? Eg i mitt tempo - og då har eg trekt frå alle gongane eg stoppa for å snakke med folk - trur eg brukte rundt 45 minutt frå bilen, eller 35 minutt utan stopp. Det er med andre ord ikkje ein spesielt lang tur, men det er rundt eit par hundre meter stigning.


Eigentleg overraskande lite snø.

Her nærmar eg meg toppen - nokre hundre meter igjen :)

Motsett veg - på veg nedover.


Tenk å kunne gå sola i møte på denne måten <3
Så endeleg kom eg opp til det som er Synnåhaugen. Der er det ei lita hytte og eit fantastisk nybygd "viewpoint" - utsiktspunkt. Det var jo det som gjorde det så kjekt å komme fram til turmålet. Rett etter meg kom det fleire gåande, og av han eine fekk eg vite at utsiktspunktet var bygd sist haust. Eg fekk og vite at om sommaren kan ein sjå stien vidare som går til Grønnsletta (tidlegare stikk ut-mål) og stien opp til Hammartoppen. Av ein annan fekk eg vite at eg var på rundt 500 meters høgd. 



Ein sjølvie må ein sjølvsagt ta - i blå og kald-antrekket :)

Hytta veit eg ingen ting om, men det er eit lite krypinn kor ein kan sitte og spise nista si. Det er ein vedomn og ei lita gassplate i hytta, og ved sidan av døra, er det ved ein kan bruke.


Mange plassar er postkassa avvikla av smittevernomsyn,
men eg synest det er kjekt å skrive seg inn i turboka (og eg 
trur koronaviruset kollapsar i kulda...)

Tatt frå baksida av hytta.

Eit lite glimt inn i hytta.




For å ta ei kort oppsummering om korfor du bør gå denne turen:
- Det er ein veldig fin, lettgått tur i Guds frie natur.
- Enn å gå ein slik fin tur i skogen :) Som han sa, ein av dei eg møtte: Det er jo som å gå på stuegulvet.
- Og den fantastiske utsikta som møter deg når du kjem fram! Og eit veldig fint utsiktspunkt!
- Og mi oppfordring til slutt: Denne turen bør bli heilårs- stikk ut!

Sjekk den utsikta!!! Skikkeleg fin utsikt!

Dette er absolutt ein tur eg vil gjere fleire gonger - både vinter og andre tider av året :)

Mandag kveld på Synnåhaugen. Hovudlykttur dit var supert!

torsdag 2. juli 2020

Turblogg: Buferdsdag til Grøvudalen

Eg oppdaga til mi overrasking at eg ikkje har skrive om Grøvudalen på veldig lenge... Så denne bloggen handlar om buferdsdagen inn til Inner Gammelsetra - no er setra opna for gjestar :)


Tysdag denne veka var det dags for å få dyra avgarde frå Svisdal gard til seters for å gjere seg feite. Sju kyr og to små kalvar skal få nyte sommaren i fjellheimen - til glede for både menneske og dyr :)


Det er fleire grunnar til at eg likar å skrive om Grøvudalen, og som den skribenten eg er, har eg funne ut at eg kan lage iallfall fire artiklar ut frå den turen eg gjorde tysdag - fire forskjellige. Så mykje er det å fortelje om Grøvudalen og alt som skjer der og alt ein kan oppleve der. Derfor inviterer eg gjerne deg som lesar med innover denne fine dalen - og blir du med heile vegen, kan du få med deg litt drama og.


Fleire av kyrne har vore i Grøvudalen før, men gløymer frå år til år korleis det er, derfor tar det litt tid før dei forstår at dei verkeleg er på veg til seters. Kalvane, stakkar, dei har jo aldri opplevd dette før, og det er no ei utfordring til dei. Det kjem eg tilbake til.
Det finst veldig, veldig mange gode grunnar for å ta turen innover til Grøvudalen, og det å gå langs elva Grøvu, gir veldig god sjelefred. Dessutan er det ein veldig lett tur, mesta ikkje nokon bakkar, men nokon kan jo synes at 7 km er langt å gå.
Men tenk på det som møter deg når du kjem innover til Grøvudalen <3




Dei to kalvane heiter Pierre (den lyse) og Sivert (den brune). Men det er jo ei utfordring to så små, enno mesta nyfødde kalvar å komme seg innover. Det gjekk bra denne gongen, dei gjekk sjølv, men la seg ned for å kvile i blant, men kom seg trygt fram.



Då var det noko heilt anna i fjor...(bildet under). Då ville dei to kalvane absolutt ikkje gå, og til slutt måtte Pål Svisdal (til høgre) dra tilbake til garden og hente ATVn, slik at dei to små kunne ligge bak på planet saman med Jørgen (nybonden). 



Tilbake til årets tur: Det er ein del drama som kan skje på slike turar, og vi hadde ikkje kome langt før panikken vel steig nokre hakk hos nokon av oss... Traktoren med ganske mykje pikk-pakk på hengaren hadde køyrt seg fast i den litt for store elva... Kva skjer, blir dette løyst greit? Eg såg dei prøvde å bruke strammereim festa til tre, og etter at eg hadde gått vidare, løyste det seg - traktoren kunne køyre vidare.


Kyrne trur eg var veldig fornøgde med turen innover. Dei pilta innover i eit bedageleg tempo, stoppa og åt, stoppa og drakk, stoppa for å tenke på korleis sommaren vil bli... Trur det var mange gode tankar i dei sju kuhjernane :)
Enn han Prins då... Han prøvde å halde seg unna kyra, men når det kom til kalvane... Då trur eg rett og slett han begynte å lure på om han var kalv...



Prins trudde visst han var kalv... (foto: Anisa)



Det blir ikkje seterdrift i Grøvudalen utan dyktige budeier. Nokon få av dei kan til og med køyre traktor - slik som Eli, som kom på at ho kan å køyre traktor. Ho er budeie på 18. året på setra, så det ho ikkje har opplevd der, trur eg ikkje har skjedd...Det vil seie - eg trur nok ho har opplevd det meste som kan opplevast av gode og dårlege dagar, godt og dårleg ver+++

Eli testar køyreferdigheitene :)

Meir enn 100 års setererfaring samla rundt traktoren Blåmann. Frå venstre Magne Olav Svisdal, Tor Helge Gravem
og Eli Bæverfjord Rye.



Endeleg - etter seks lange kilometer gått, ser vi endeleg fram til setra - rundt ein kilometer lengre inn. Alt har gått greit, kyra har oppført seg eksemplariske, knappast eit raut var å høyre før dei nærma seg setra. Folket er intakte... Snart framme!


Eit viktig skilt som seier at vi snart er framme :) Og at det finst meir enn berre setra i Grøvudalen.
Før ein er heilt framme på setra, må ein over brua... Eg bestemte meg for å filme i ca 40 sekund... Sjå i videoen kva som skjedde.... Eg skulle ha filma i 5 sekund til!


Då dei var komne mesta heilt over, skjer det plutseleg eitt eller anna, og gjennom eit hol i gjerdet, deiser to kyr, mellom anna bjellekua, rett i elva. Heldigvis gjekk det bra, dei kom seg trygt på land igjen, og lever no seterlivet i Grøvudalen :)







Triveleg selskap rundt storbordet på Inner Gammelsetra - Anisa, Siri og Eva.
Noko av det eg synest er fint med buferdsdagen er at vi får middag når vi kjem fram. Etter å ha gått i mange timar utan mat, borrar svolten seg gjennom marg og bein... Heldigvis hadde eg med niste, og den gjekk rett ned.


Prins fekk mange venner på turen :) Her er det Tora frå Ålesund som gir han kos :)


Eg hadde fleire artiklar eg måtte førebu på turen, så det var fleire intervju å gjere - både på setra og nede på Grøvudalshytta, som er eigd av Kristiansund og Nordmøre Turistforeining (KNT). Der er det oppgradering og utviding av hytta på gang, men hytta er open for alle som går forbi der.

Dyktige dugnadskarar for KNT: Jan Louis, Johan, Vidar og Arnt.
Her blir det påbygg med ny stue og kjøkken.
Så var det tid for å komme seg tilbake dei 7 km til Hallen, kor ein parkerer bilen. Med smertefulle bein vart det 7 lange kilometer, men det gjekk - eg hadde heldigvis nye stavar å stø meg på. Eg håpar helsa held til fleire fine fjellturar i sommar med minst mogleg smerter... det er håpet mitt iallfall.


Veldig kjekk turgjeng - håpar vi får til å ta turen igjen seinare i sommar/ haust :)


Ajajaj... Prins er vanlegvis nøye på ikkje å bli møkkete.... Men på denne turen måtte han berre ta det som det kom...
Det er alltid greit å prøve å søke ny kunnskap om noko, og på denne turen, tok eg nokre bilde av fjellblomane ein finn i dalen. Så er spørsmålet: Kva heiter dei? Jau, det fann eg ut ved å slå opp på bilda Tor Helge Gravems facebookside, fordi han hadde tatt bilde av dei same blomstrane og lagt ut.

Mogop: Sunndal er eit av dei nordlegaste område denne planta veks.

Smørblomst

Fjellsmelle - den kan ein finne i m.a. Jotunheimen heilt opp på langt over 2000 meters høgd.

Etiketter