Totalt antall sidevisninger

Viser innlegg med etiketten Skjorta. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Skjorta. Vis alle innlegg

tirsdag 9. oktober 2018

Turblogg: Hagbøsetra - ei perle utanfor allfarveg

Ein sjeldan gong opplever eg å gå ein tur eller komme fram til eit turmål kor eg kjenner meg overvelda av naturen og turopplevinga. Hagbøsetra ovanfor Boggestranda er ein slik tur.




Sist søndag fekk eg med ungane, Prins og broderen på tur opp til Hagbøsetra ovanfor Boggestranda i Nesset. Ingan av oss hadde vore der, og vi gledde oss på turen.
Starten er like innanfor siste garden på Boggestranda - nokre hunder meter innover stranda. Der var det greie parkeringsforhold, og vi kunne starte på turen oppover. I følge turskildringa på Stikk ut-sida er det rundt 2,3 km opp og rundt 550 meter høgdestigning.
I starten er det fint og slakt oppover gjennom skogen. Heilt ok sti, faktisk ikkje for våt (overraskande nok etter alt regnet), men det var nokre små parti som var litt våt enkelte plassar.


Startpunktet nede ved fylkesvegen på veg innover mot Eresfjord.
Fin sti eit godt stykke av vegen.
Alltid like hyggeleg å vere på tur med desse to <3

Så oppover lia gjekk det, og etter ei stund kom vi til dette skiltet. Då må ein følge stien vidare opp til høgre. Her var det for øvrig tid for eit lite rastestopp - litt drikking og sjokokjeks.


Snopepause for broderen :)
Mesteparten av stien går inne i skogen, og ein får berre nokre få glimt av fjord og fjell. Utsikt mot fjord og fjell synest eg er noko av det viktigaste på ein slik tur. Midtvegs oppe i lia møtte vi ei dame som var på veg ned. Ho kunne fortelle at ein hadde god utsikt til Goksøyra, men ikkje til Skjorta oppe på setra.
Av og til fekk vi iallfall glimt av favorittfjella mine.


Og desto høgare i lia vi kom, jo bedre såg vi innover mot Eresfjord.
Eg har faktisk knappast sett bilde frå Hagbøsetra. I år har setra vore stikk ut-mål, men ikkje så mange har lagt ut bilde derfrå på facebooksida til Stikk ut. Eg ante knappast kva eg skulle komme til då eg kom fram. Etter å ha gått i rundt 1 1/2 - 1 3/4 time i skogen, kunne det vel berre bli bedre?
Så tok vi skrittet ut av skogen og det kjentest som at heile verda openberra seg for oss. Der sto ei unnseleg seter og venta på oss - omkransa av fjella som grensar mot Sunndal - der låg rekka av Trolltinden, Åbittinden og Blåfjellet. Og der låg fjella i og rundt Eresfjord. Det kjentest som Paradis på jord <3 Om det var dei kvitkledde fjella, den haustfarga skogen eller gleda over fellesskap med ungane og bror min - det heile var iallfall ei utruleg flott oppleving av å finne noko perfekt!

Hagbøsetra - ei fredeleg perle på jord.
Ho begynner å bli falleferdig, setra, men her var det tid for kvile.
Sjå den herlege fjellrekka kledd i vinterdrakt - Blåfjellet - Åbittinden og Trolltinden.
Litt mat og drikke må ein ha i kroppen.
Dei gamle fjell i synigom er alltid eins å sjå... Hausten i all si prakt.

Ein liten sjølvie :)
 Fjellrekka innover mot Eresfjord. Eg er ikkje heilt sikker på alle fjella, men ein ser iallfall Trolltind, Goksøyra, Kvitfjellet, Kalvgjeltinden (?) og heilt til høgre er Svarttinden.


Skjønnar du korfor eg vart heilt bergtatt og overvelda på Hagbøsetra?
Tid for å gå heim att - og Hagbøsetra var verkeleg ei flott oppleving!

onsdag 29. august 2018

Turblogg: Snartur til Nordmørsskaret

I dag vart det ein snartur opp til Nordmørsskaret i frå Trolltind hyttefelt, som ligg øvst i Jordalsgrenda. Det vart ei stilaus vandring.

Ein ganske gjenstridig hund... Ikkje trekkhund, men å trekke hund...
 Vi starta frå parkeringa kor ein også går til Trolltinden. Sidan den turen ikkje er merka, har eg ikkje vore der enno. Det kan bli om eg får med meg kjentmann. Enn så lenge, vart det anna tur i dag.
Turmålet var stikk ut-posten i Nordmørsskaret, som ligg på grensa mellom Sunndal og Nesset. Dit går det ikkje sti, men det er lett å finne fram når ein veit retninga.
Eg har vore oppe i området her nokre gonger før, både på familieutflukt og stikk ut-jakt. For to år sidan gjekk ei venninne og eg i frå Kanndalen og over skaret mot Ryssdalsvatnet. Då var elva akkurat så stor der, at vi ikkje kom oss over til stikk ut-posten ved Ryssdalsvatnet.
Aller første gongen eg var i området, var då skulen i Eresfjord hadde skitur over frå Jordalsgrenda til Eresfjord - det som i gamle dagar heita Grenseløpet. Då var det ikkje tilrettelagt for å kome seg lengre inn i fjellet med bil, og derfor starta vi å gå frå Lien. Det vart ein lang og dryg tur, hugsar eg. Skikkeleg skareføre som det ikkje gjekk an å gå på, så då måtte vi bere skia opp til toppen av skaret. Og då vi skulle renne frå skaret og ned til Kanndalen og Eresfjord, var skaren så hard at eg ramla og datt, ramla og datt... og såg ikkje ut. Det var litt av ein tur, ja! Einaste skituren eg har gjort i det området...!

Utsikt mot fjella på andre sida av Sunndalsfjorden, t.d. Flånebba.
 Det aller finaste med turen i dag, var å sjå korleis fjellet er i gang med å ikle seg haustfargane. Det var ikkje spesielt vått der eg gjekk, sjølv om det var vått.
Trolltinden er eit populært turmål, spesielt på ski om vinteren. Det har eg lyst å prøve på når det lir mot påske, men då må skia vere grundig smurt...
Vel, det trong eg ikkje tenke på i dag. I dag var det godt å vere ute i det gode veret og med den gode temperaturen. Det var godt å sjå på fjella, og det var kjekt å sjå sauene som beita seg fine og feite der.



Det er ikkje så godt å vite kva som skulle vere mest rasjonelle løypa å velje for å komme seg mot Nordmørsskaret. Eg skulle ta sikte på trafomastene, og velte å gå først eit stykke oppover før eg gjekk bortover mot mastene. Så fulgte eg mastene til eg var komen opp i skaret. Eigentleg kunne eg fulgt dei lenger enn eg gjorde.
Inne i dalen på bildet under her, ligg Ryssdalsvatnet, som var stikk ut-post for eit par år sidan. Frå der kan ein gå til Ryssdalsnebba, som er det høgaste fjellet i bildet her. Til venstre burde eg ha fått med Ryssdalsnebba i bildet.


Her ser ein godt kor ruta går vidare.


Når ein kjem opp på skaret, er det to vatn der, og stikk ut-posten ligg i enden av det siste vatnet. Når ein går frå Kanndalen, kjem ein ganske fort på han. Eg tok ikkje bilde av posten (fordi eg hadde eigentleg ikkje tenkt å skrive blogg om turen...hehe), men han ligg heilt i enden av vatnet på bildet under her. Ganske kjekt å få synet av Skjorta på tur - då er eg på heimebane!



Også Prins synes det er viktig at lunsjutsikta ser ganske bra ut :)
På veg tilbake frå Nordmørsskaret, fulgte eg trafomastene litt lenger ned enn eg hadde starta å følgje dei oppover. Så la eg kursen mot parkeringa. Det er ikkje spesielt vått i område no, og med det meiner eg at ein synk ikkje ned i det våte terrenget/ myrterrenget. Det er så rørt at ein går greit oppå. Alle bekkane var ikkje spesielt store heller. Det er ganske mange bekkar i området der.
Alt i alt brukte Prins og eg rundt fire timar på turen, og det blei litt for lite pausar, men det var såpass lett terreng å gå i, at det var på ein måte ikkje så viktig heller.
Tippar turen vart rundt ei mil totalt. Ganske grei trimtur det :)


mandag 13. mars 2017

Turblogg: Bli med på utflukta mi i går!


I dag vil eg starte med å takke Raudsand Idrettslag og Norsk Folkehjelp Sanitet for at dei køyrte opp løypene, sørga for trygg ferdsel og mykje folkehelse til oss omlag 150 store og små som gjekk Grenseløpet i går, søndag.


Slik ser løypa ut med markeringar for Norsk Folkehjelp sine plasseringar og matstasjonen.
Det var 48. gongen Grønnfjellrennet vart arrangert, men likevel var det min første tur. I dag høyrde eg fjellet rope - og eg angrar ikkje på at eg høyrde etter :)
Grønnfjellrennet er 17 km langt, og starten går frå Gammelsetra Camping på Gussiåsen. Dei første kilometra går jamnt oppover til Rødsetrin, som ligg på rundt 400 meters høgde. Sjølv om det var mildt, og sola ville trengje gjennom, var løypene ganske fine. Nokre plassar kunne ein sjå at det var knapt med snø, men totalt var det veldig bra løyper.
Nokon av dokker lesarane hugsar kanskje at eg fortalte om ein fjelltur til Grønnfjellet i fjor sommar - det var nemleg Stikk ut-tur dit. Frå løypa i går kunne eg skue opp på Grønnfjellet, som og har gitt namn til skirennet.

Eg gjekk frå starten av på feller under skia, men då eg hadde komme så langt opp at det begynte å flate ut, fann eg ut at det var på tide å ta av fellene. Problemet var berre at skia vart forferdeleg bakglatte. Og då var sjølvsagt gode råd dyre. Akkurat då var hjelpa nærast. Eg gjekk nemleg i følgje med ei triveleg dame frå Norsk Folkehjelp, og sambuaren hennar kunne hjelpe meg med skismurning. Det visste eg for så vidt, for eg hadde snakka med han litt tidlegare om det. Så då eg hadde fått på klister på skia, gjekk det som smurt (ja, rett og slett som smurt!).

Prins var startklar då vi gjekk frå Gammelsetra Camping, og gledde seg på tur.

"Sjå deg ikkje tilbake," heiter det, men det er jo flott å sjå bakover for å sjå kva ein har tilbakelagt :)
Midtvegs mellom Gammelsetra og Raudsand, det vil seie rundt 8-9 km frå kvart punkt, stod arrangørane og tilbydde varm saft. Då hadde eg gått i eit par timar, og eg kjende at det var på tide å få i meg litt mat. Min trufaste turvenn, Prins, var og glad for å kunne få ete då. Kjøtkakebitane gjekk ned på høgkant, mens tørrforet ikkje var populært. Han hadde halde god fart, vil eg seie, heile vegen, så det var ikkje rart at svolten melde seg. Så då vi hadde kvilt beina og fylt opp magen, var det berre å gi seg avgarde mot målet på Raudsand.

Løypa går slakt oppover heile vegen frå startpunktet, men dette er den brattaste bakken opp.

Dette trur eg må vere starten av Måsvatnet. Drikkestasjonen var på andre sida av åsen borti der.
Mission completed: Eg ser fjella heime :) Bak åsen kan ein sjå spissen av Goksøyra, Fløtatind og Vikesaksa.

Skjorta fekk eg og sjå på turen.
På drikkestasjonen midtvegs. Det er berre å gi seg avgarde.
Rett fram trur eg mesta det er sjølve Grønfjellet du ser.
Rett bak stasjonen ligg Kjerringnebba, som og var Stikk ut-post.
Som nemnt var det fint ver. Heldigvis ikkje for varmt, men med eit varsel på opp mot 8 grader, var spørsmålet korleis ein kler seg for turen. Eg endte opp med ulltrøye, tjukk fleecejakke og tynn utanpåjakke ovantil og ei tynn turbukse under skibuksa nedantil. Utanpåjakka vart tatt av ganske fort, for den var det for varmt til. Likeså gjekk lua og vottane av etter kvart og, og eg vurderte om eg skulle ta av buksa. Då eg kom opp til drikkestasjonen, merka eg at det var lågare temperatur der, og fleecejakka, som var opa, måtte lukkast, for det var litt smogen trekk. Og slik gjekk eg resten av turen.

Når ein ser Sunndalsfjella, veit ein at turen snart vil gå i nedoverbakke.

Ein liten sjølvi høyrer med :)




Når ein begynner å sjå fjella i Sunndalen og Sunndalsfjorden, skjønnar ein at ein skal snart starte på nedfarten frå Raudsandvatnet til Raudsand Samfunnshus. Då er det att rundt 4 km å gå, og nedfarten var litt hard til beina. Då var det godt å finne benkar utplassert for å ta ein pust i bakken. Traséen er nemleg stien som går opp til gapahuken, og er fin å bruke sommarstid og.
Langt nedi dukka det opp eit skilt om at det var att 2 km, og mesteparten av løypa gjekk bortover. Då vi såg samfunnshuset, vart nok både Prins og eg veldig glade. Han hadde hatt ein super tur som kompanjong -  verdas beste turkamerat sviktar aldri!


Då går det nedover.
Grønnfjellrennet er absolutt eit turrenn eg vil framsnakke og gjerne gå igjen! Sjølv om det er 17 km langt, kan ungar gjerne gå, for terrenget er stort sett så lett at ein knappast merkar at ein går kilometer etter kilometer. Så får vi berre håpe at det blir nok snø neste år til å arrangere rennet for 49. gong.

Kvikk Lunsj-bilde høyrer med :)

Den beste turkamerat ein kan ønske seg - Prins <3 

mandag 24. oktober 2016

Turblogg: Jammen er det forskjell på tusenmetringane ja!

Eg lærer noko nytt på kvar tur eg tar. Denne gongen lærte eg at det er jammen forskjell på tusenmetringane!


Det var stikk ut-turen sin det!
                                          Rundtur 360 grader på toppen av Harstadfjellet.

Dette var min sjuande tur opp på over 1000 meter, og eg trudde eg begynte å bli erfaren - slik på tampen av sesongen. Jammen sa eg smør! Denne turen må du gå om du vil bli sliten!
For å ta det i frå begynninga:
Turvenninne Anne Grete og eg fann ut at vi skulle prøve oss på Harstadfjellet i Batnfjord i Gjemnes. Sidan turen står svært begrensa omtalt på stikk uts nettside, hadde eg på eit tidlegare tidspunkt forhøyrt meg litt om turen med ein elev eg visste hadde vore der. Vel å merke berre på skitur.
Så for å seie det akkurat som det var: Eg visste ikkje heilt kva det var slags tur eg begav meg ut på! Kanskje like greit det, for då hadde eg nok velt ein annan tur i staden. Men vi starta avgarde frå øvst i byggefeltet Solsida, og kom etter ein kort gåtur til Astadvatnet. Derfrå skulle vi starte turen oppover fjellet. Astadvatnet ligg på 250 moh, og vi skulle opp på 1004 meter på toppen. Frå parkeringa er det 4,5 km opp på toppen.

Her startar du å gå i frå øvst i byggefeltet Solsida i Batnfjord.

Her startar oppoverturen!
Det gjekk oppover! Ganske bratt oppover! Etter kvart som vi kom lenger og lenger opp, fekk eg følelsen av å gå og gå og aldri komme til topps. Det gjaldt om å hente fram den indre styrka og ikkje gi opp. Eit stykke oppi møtte vi to damer på veg ned vi slo av ein prat med. Dei hadde brukt 1 t 45 min opp. Endå hadde vi eit godt stykke igjen, og ville vere meir enn nøgd om vi kom opp på 2 t 45 min. Og etter kvart som eg kom høgare og høgare opp, vart farta saktare og saktare. Det er då eg tenker det er bra ein har ei bestemming å gå etter og som dreiv meg fram.

Begynner å bli sliten og lei... på tide å fotografere utsikta over mot ytterste del av Gjemnes og Tingvoll.

Utsikt utover Batnfjorden mot Torvikbukt og Reinsfjellet.

Vi nærmar oss toppen. Fjella på andre sida av dalen er Innergardsnebba (t.v.) og Durmålhaugen.
Etter kvart som vi kom høgare og høgare fekk vi og betre oversyn utover det fjellriket vi bur i. Eit godt stykke borte raga Skjorta over alle andre fjell. Romsdalsalpane var fantastiske å sjå på avstand. Så fekk vi auge på Kristiansund, og gleda på å komme opp og kunne beskue heile panoramaet milevis i alle retningar var ei drivkraft. På dette tidspunktet merkar ein godt forskjellen på trent og utrent... og ordtaket om at dei gamle er eldst, står seg fortsatt!

Når ein har kome på toppen av den bratte stigninga, har du fortsatt omlag 100 høgdemeter igjen, og målet ligg fleire hundre meter lenger framme. No tok det for eigen del meir enn 2 t 45 min å komme meg opp, men skitt la gå, seier eg! Eg kom meg opp! Og eg var forundra over at denne toppen var så mykje hardare å komme meg opp på enn dei toppane eg hadde vore på tidlegare i haust. Derfor håpar eg at det blir lagt inn kart og oversikt over høgdestigninga på denne turen på morotur-sida.
Men utsikta var rett og slett heilt makalaus! Forbi Kristiansund kunne vi sjå heilt til Grip og Smøla. Andre vegen såg vi, som nemnt, Skjorta og fjella bortover Romsdalen. Skal tru kor mange mil vekk eg såg? Eg tippar det er omtrent 30-35 km i luftline frå Harstadfjellet til Skjorta inne i Eresfjord.

Langt der inne ligg Skjorta :) Vatnet foran er Silsetvatnet.
Så zooma eg Skjorta nærmare. 



Så nært kom ho på kameraet :)
Mens vi satt og åt, kom vi i prat med ein hyggeleg kar, som viste seg var tysk, men bur i Kristiansund. Han tok følgje med oss ned, og fortalte om mangt og mykje. Eg vart imponert over korleis han har funne ut korleis ein integrerer seg i det norske samfunnet. Han har budd seks år i Kristiansund med familien sin, og då han kom til Nordmøre, skjønte han at han måtte begynne å gå tur. Han fortalte om korleis han hadde fått seg ein kamerat på ein tur til Freikollen, og korleis han har begynt å delta på fellesturar i regi av Turistforeininga. "Han har knekt koden," tenkte eg -integreringskoden. Viss eg blir med på nokre fellesturar med KNT neste år, reknar eg med at eg treff han igjen. Då skal vi fortsette den hyggelege samtalen vi starta på på veg ned frå Harstadfjella. Etter å ha sagt "ha det" til kvarandre, begynte han å rusle nedover mot sentrum mens han gomla på ein Kvikk Lunch.

For å avslutte denne bloggen på typisk barneskolestilsk vis: Vi var einige om at vi hadde hatt ein kjempeflott tur! Men det var lenge sidan eg hadde vore så sliten som eg vart av denne turen!

Utsikt mot Averøy og Kristiansund. Fjellet til venstre er Meekknoken. Fjellet til høgre er Freikollen.

Kristiansund zooma litt nærare. I bakgrunnen kan ein skimte Grip og Smøla - ein ser i vindmøllene til høgre i bildet.

Utsikt mot Atlanterhavsvegen. Rett ut er storhavet.

Atlanterhavsvegen litt nærare.
Dette var den tredje kjempefine turen eg har hatt saman med Anne Grete i haust :) Ho er sprek, den dama!

Yes! Dette var den sjuande turen opp på toppar over 1000 meter (inkludert Reinsfjellet med sine 994 m)!

Klokka er blitt 16, ettermiddagssola skin fortsatt, men det er tid for å legge vegen nedover att!
Reinsfjellet i balgrunnen til venstre. Langt bak kan ein og sjå Sunndalsfjella.

Astadvatnet låg blikkstille då vi kom ned. 

Etiketter