Totalt antall sidevisninger

mandag 13. mars 2017

Turblogg: Bli med på utflukta mi i går!


I dag vil eg starte med å takke Raudsand Idrettslag og Norsk Folkehjelp Sanitet for at dei køyrte opp løypene, sørga for trygg ferdsel og mykje folkehelse til oss omlag 150 store og små som gjekk Grenseløpet i går, søndag.


Slik ser løypa ut med markeringar for Norsk Folkehjelp sine plasseringar og matstasjonen.
Det var 48. gongen Grønnfjellrennet vart arrangert, men likevel var det min første tur. I dag høyrde eg fjellet rope - og eg angrar ikkje på at eg høyrde etter :)
Grønnfjellrennet er 17 km langt, og starten går frå Gammelsetra Camping på Gussiåsen. Dei første kilometra går jamnt oppover til Rødsetrin, som ligg på rundt 400 meters høgde. Sjølv om det var mildt, og sola ville trengje gjennom, var løypene ganske fine. Nokre plassar kunne ein sjå at det var knapt med snø, men totalt var det veldig bra løyper.
Nokon av dokker lesarane hugsar kanskje at eg fortalte om ein fjelltur til Grønnfjellet i fjor sommar - det var nemleg Stikk ut-tur dit. Frå løypa i går kunne eg skue opp på Grønnfjellet, som og har gitt namn til skirennet.

Eg gjekk frå starten av på feller under skia, men då eg hadde komme så langt opp at det begynte å flate ut, fann eg ut at det var på tide å ta av fellene. Problemet var berre at skia vart forferdeleg bakglatte. Og då var sjølvsagt gode råd dyre. Akkurat då var hjelpa nærast. Eg gjekk nemleg i følgje med ei triveleg dame frå Norsk Folkehjelp, og sambuaren hennar kunne hjelpe meg med skismurning. Det visste eg for så vidt, for eg hadde snakka med han litt tidlegare om det. Så då eg hadde fått på klister på skia, gjekk det som smurt (ja, rett og slett som smurt!).

Prins var startklar då vi gjekk frå Gammelsetra Camping, og gledde seg på tur.

"Sjå deg ikkje tilbake," heiter det, men det er jo flott å sjå bakover for å sjå kva ein har tilbakelagt :)
Midtvegs mellom Gammelsetra og Raudsand, det vil seie rundt 8-9 km frå kvart punkt, stod arrangørane og tilbydde varm saft. Då hadde eg gått i eit par timar, og eg kjende at det var på tide å få i meg litt mat. Min trufaste turvenn, Prins, var og glad for å kunne få ete då. Kjøtkakebitane gjekk ned på høgkant, mens tørrforet ikkje var populært. Han hadde halde god fart, vil eg seie, heile vegen, så det var ikkje rart at svolten melde seg. Så då vi hadde kvilt beina og fylt opp magen, var det berre å gi seg avgarde mot målet på Raudsand.

Løypa går slakt oppover heile vegen frå startpunktet, men dette er den brattaste bakken opp.

Dette trur eg må vere starten av Måsvatnet. Drikkestasjonen var på andre sida av åsen borti der.
Mission completed: Eg ser fjella heime :) Bak åsen kan ein sjå spissen av Goksøyra, Fløtatind og Vikesaksa.

Skjorta fekk eg og sjå på turen.
På drikkestasjonen midtvegs. Det er berre å gi seg avgarde.
Rett fram trur eg mesta det er sjølve Grønfjellet du ser.
Rett bak stasjonen ligg Kjerringnebba, som og var Stikk ut-post.
Som nemnt var det fint ver. Heldigvis ikkje for varmt, men med eit varsel på opp mot 8 grader, var spørsmålet korleis ein kler seg for turen. Eg endte opp med ulltrøye, tjukk fleecejakke og tynn utanpåjakke ovantil og ei tynn turbukse under skibuksa nedantil. Utanpåjakka vart tatt av ganske fort, for den var det for varmt til. Likeså gjekk lua og vottane av etter kvart og, og eg vurderte om eg skulle ta av buksa. Då eg kom opp til drikkestasjonen, merka eg at det var lågare temperatur der, og fleecejakka, som var opa, måtte lukkast, for det var litt smogen trekk. Og slik gjekk eg resten av turen.

Når ein ser Sunndalsfjella, veit ein at turen snart vil gå i nedoverbakke.

Ein liten sjølvi høyrer med :)




Når ein begynner å sjå fjella i Sunndalen og Sunndalsfjorden, skjønnar ein at ein skal snart starte på nedfarten frå Raudsandvatnet til Raudsand Samfunnshus. Då er det att rundt 4 km å gå, og nedfarten var litt hard til beina. Då var det godt å finne benkar utplassert for å ta ein pust i bakken. Traséen er nemleg stien som går opp til gapahuken, og er fin å bruke sommarstid og.
Langt nedi dukka det opp eit skilt om at det var att 2 km, og mesteparten av løypa gjekk bortover. Då vi såg samfunnshuset, vart nok både Prins og eg veldig glade. Han hadde hatt ein super tur som kompanjong -  verdas beste turkamerat sviktar aldri!


Då går det nedover.
Grønnfjellrennet er absolutt eit turrenn eg vil framsnakke og gjerne gå igjen! Sjølv om det er 17 km langt, kan ungar gjerne gå, for terrenget er stort sett så lett at ein knappast merkar at ein går kilometer etter kilometer. Så får vi berre håpe at det blir nok snø neste år til å arrangere rennet for 49. gong.

Kvikk Lunsj-bilde høyrer med :)

Den beste turkamerat ein kan ønske seg - Prins <3 

Ingen kommentarer:

Etiketter