Can you hear my bestfriend sing...?

For ei tid tilbake la ei venninne av meg ut eit bilete av seg frå tidleg barneskuleår. Eg kjente at det kitla barnleg i meg, og var raskt ute med å kommentere at ho jenta der hadde ein gong vore bestevenninna mi.

Bestevennen min <3

Denne teksten handlar ikkje om ho. Men det handlar om vennskap - om noko som ein gong var. Om ei sorg i livet mitt.

"Det er tungt å ta tilbake dei åra som har gått, for tida som ligg bak, får vi aldri tilbake att..." tenkte eg før eg gjekk inn på kafeen.

Første møtet på mange år...

Sit down please tell me how your life has been
All of these stories, they're lying within

Då vi var unge kjentes det som at det var berre oss to - det kjentes mesta berusande, for livet hadde vore tomt, men hadde blitt fylt av eit menneske eg kunne vere glad i. Eg trudde det var slik det skulle vere - trudde det var gjensidig. Livet inneheldt så mykje god tru då. Ikkje at eg var godtruande - men eg kjende eg var glad.
Vi var ikkje så gamle då. Midt i den delen av livet kor vi skulle formast til å bli vaksne, fornuftige vaksne. Prosessen var nok vanskelegare for meg enn for deg. Kanskje det var derfor eg omfamna deg så hardt. Livet mitt måtte ha noko å halde fast i.

Tell me about good times, of all that you've had
I'll try to remember, I'll try to be glad

Eg trudde lenge vi høyrde saman - at det vi hadde saman var viktig. At det var mest som ein pardans - utan å vere eit par. Men vi var to - to som gav del i kvarandres liv. Gode dagar. Vonde dagar.
Når du hadde det vondt, kjente eg smerta saman med deg. Prøvde så godt eg kunne å ta del i dei tunge dagane.
Du tok del i dei gode dagane mine. Dei dagane som var då livet smilte. Då smilte du og. Vi smilte saman. Eg smilte saman med deg i dine gode dagar - for livet vendte seg jo mot det gode.

How where the mornings, the ones you adored?
Had all you could ask for, was never ignored

Kanskje vart dagane for gode? Eg veit ikkje.
Eg kjende du umerkeleg sklei ut av hendene mine - ut av livet mitt.
Eg sørga. Sørga over det eg hadde tapt. Mennesket som var borte.
Ikkje borte av verda, men borte frå livet mitt. Mennesket som vel hadde betydd mest for meg gjennom så uendeleg mange år.

How is it possible just to have peace?
Please tell me, I beg you, my life's not at ease
All that is evil surrounding your day
Can never quite vanish but still there's a way

Det var hjarteskjærande. Det var trist. Kanskje grusomt. Det gav sorg.
Åra som gjekk - åra eg ikkje kan spørje etter - som vi ikkje kan hente fram att.
For eg trur ikkje eg kan spørre om kva som skjedde, eller kvifor det skjedde, eller kven sin feil det var det som skjedde.
"How is it possible just to have peace?"

Personane på biletet har ingen ting med historia å gjere.

By making a difference, an imminent choice
You'll capture the horns and release your own voice
Yeah life as you know it will never fulfil
Without all of these choices that gives you the thrill

Møtet på kafeen. Tankane mine. Orda dine. Kanskje vi kan prøve att. Eg veit ikkje.
Åra som ligg mellom. Åra kor eg kjende meg svikta og forlatt. Bitterheit.
Åra som ikkje kjem att. Tida vi ikkje kan gjere noko med.

To live and be living, it's never too late
So hand me your palm and I'll give you my faith.

Ei stund etterpå spurde eg på facebook om korleis biletet av ein bestevenn såg ut. Enno veit eg ikkje heilt korleis det biletet ser ut. Eg trong eit slikt bilete til denne teksten... eg leita, men veit ikkje om det eg fann var rett. Ein gong kan eg kanskje få høyre bestevennen synge?

Why should the hurting take such a long time?
'cause I've been hurting.
Why should the waiting take such a long time?
'cause I've been waiting.
For you.

PS! Dei engelske sitata er henta frå Violet Roads songar: "Can you hear the morning sing" (tittelen på blogginnlegget), "My life's not at ease" og "Waterproof"